Jeg står og lager salat. Det er sunt. Ute snør det, men det er ikke der tankene mine er.

I disse dager sendes flere ungdommer ut av landet, nesten alle fra Afghanistan. Noen er svært fornøyd med det. Det har fått meg til å tenke på nasjonalisme, takknemlighet og verdighet.

Selvsagt må vi verne dette landet som vi har bygd opp, for vi har bygd det. Jeg skal ikke underslå mange menneskers innsats som samfunnsbygger, men kan vi alle gå under denne fanen?

Det er lett å glemme at vår skumle nabo i øst mistet langt flere soldater under frigjøringen av vårt land enn vi selv gjorde. Vi fortrenger glatt prisen 10 000 mennesker, mange fra øst, betalte for å bygge jernbanen nordover.

Oljen som har gjort oss til et rikt land. Den hadde vi ikke nok startkapital til å utvinne selv. Her kom investorer utland og dro hjulene i gang slik at Norge ble et kjemperikt land. Vi kan alle sole oss i glansen av nordsjødykkerenes problemer.

Militæret har vært viktig i Norge. Takket være at vi er så nært Østblokken har vår venn i Vest bygd mengder med forsvarsbygg og innretninger i området – særdeles tunge og skjulte investeringer.

Hvordan har vi så forvaltet denne investeringen og rikdommen?

Russland har blitt en fiende. En skumling som nå får gjerde mot seg. I mitt hode funderer jeg på om Erna skal ta en Trump? Sende halve regningen til Putin, vise til den norske naboloven og si «slik fungerer det her». Naboen har sikkert fått en eller annen erstatning etter krigen – i alle fall en takk.

Nordsjødykkerne fikk erstatning etter flere år i rettsapparatet, både nasjonalt og internasjonalt. Staten hadde ikke noe ansvar selv om den tjente grovt på deres innsats. Den var ikke arbeidsgiver. Selvsagt kan man i dagens HMS – lys si at dette er selvforskyldt. De burde visst bedre, selv om ikke kunnskapen var der den gang. Etikken i meg får spasmer.

Selvsagt ble det norsk politisk lurveleven når vår venn i Vest hadde «ertet på seg terrorister fra Saudi Arabia», og forlangte hjelp tilbake. Diskusjoner om hvem som skulle styre norske tropper raste – for plutselig kunne noen norske dø – i krig.

Mine år i det norske forsvar er nå over. AG3-geveæret er innlevert og klar til makulering. Det meste av utstyret jeg fikk utlevert ble kastet. Det lønte seg ikke rense/vaske dette for gjenbruk. Noe av dette var ikke brukt.

Forsvaret har solgt unna bygningsmasse og utstyret er kassert. De har nå et organ der forsvaret leier utstyret til hver soldat fordi det er for dyrt å kjøpe det til hver soldat. At noen sier dette er «militær tenkemåte» gjør det ikke mer forståelig.

Systemet fungerer ikke i fredstid. Langt verre i en situasjon der vi faktisk trenger forsvaret kjapt. Først må vi vente til konteinerne med utstyr kommer. Folk skal ha opplæring, HMS skal gjennomgås og være på plass. Min bestemor fortalte hvor fort «tyskerten» kom i 1945, hvor lite forberedt vi var og hvilke priser som ble betalt for vår frihet. Har vi glemt? Hvem skal redde oss neste gang?

Guttene som bodde på mottak, fikk to dager til å si farvel til skolen sin, venner og kjenninger. Andre rakk ikke dette. Barn sendes tilbake til et land der fred er fraværende, langt fra foreldre og nettverk, langt fra den tiden da de forlot landet – langt fra noen som kan beskytte dem. Det er ikke mer rett enn noe av det andre vi har gjort. Trygt sier noen – dra dit selv sier jeg.

Lykkejegere – er vi ikke alle det?

Jeg skyller plastembalasjen til salaten og resirkulerer den – det kalles utvikling.

 

Jeg er en av de som syns jula er litt vanskelig – på ganske mange plan. I år skal ikke ungene og jeg spise julemiddag eller åpne pakkene sammen – ikke som en familie. Lillejulaften hadde vi en minijulaften og kjæresten skal være her, men det gjør fortsatt ondt.

Noen omgivelser har gitt meg perspektiv om at jeg bør slutte å sutre!

En dame jeg beundrer, har en ektemann som har fått ALS. Det er en muskelsykdom som tar noen fra deg, litt etter litt eller fort. Det fins ingen medisiner og resultatet er det uunngåelige. Likevel stiller hun opp i fakkeltoget på Fauske for å ta avstand fra politikken som føres mot barna fra Afghanistan. Selv med en uoverkommelig sorg hjemme, stiller hun opp for andre og ønsker god jul.

Jeg har tenkt å feire jul flere ganger, og håper aldri vissheten om at dette kan være min siste er tilstede.

Under juleforberedelsene med pakking av gaver og andre juleting, sitter jeg og Mohammad – en asylsøker, min datters kjæreste, en ungdom som flyttet inn for å hjelpe til med å skru IKEA kjøkken, og siden bare ikke flyttet ut. Det har blitt et gjensidig vennskap som tidvis arter seg litt som et far og sønn forhold.

Det er ikke vanskelig å se at det er noe som plager han. Motvillig forteller han at husverten til moren og faren har skrudd opp leia, forlangt dobbelt betaling for en måned og at foreldrene antakelig blir kastet på gaten i desember. Uten jobb og kun levende på andres almisser/gaver – er dette en tøff hverdag. De er ikke alene, mange flyktninger lever på dette viset.

Familie i et annet land sender penger og de får bo litt til.

Nærmere desember bombes Aleppo. Hans far mister to nære venner, mens han selv ikke får kontakt med flere av sine venner som er igjen i byen. Uvissheten fra UDI trykker også på, spenningen i forhold til asylsøknad er grusom. Dette er en vanlig hverdag for 17-åringen.

Likevel lyser han opp og smiler når vi snakker om jul og julepresanger. Noe å se fram til – en fest, en tid der vi faktisk skal være gode med hverandre og ønske hverandre vel.

Jul er en tid for ettertanke.

Jeg har tenkt.

Mine nærmeste får gaver.

Dere andre må dele tanken på at jeg har:

  • Sendt penger til et par mennesker i Tyrkia som er på flukt uten inntekter, men med husleie.
  • Satt inn en liten sum til foreningen som jobber med å få til forskning på ALS.

Med dette ønsker jeg dere en riktig god jul.

Espen

Når man gir kjæresten en billett til favorittartist Håkan Hellstøm, så må man være forberedt på å ta ansvar for hennes 4 barn, samt mine 4 og en hyggelig fyr fra Syria. Det er enkelt.

Det som ikke er enkelt, er telefonsamtalen med moren.:

– Kan ikke du få den eldste til å spise noe annet enn salami?

Utfordring tatt 🙂

1. Kartlegging:

Liker du Nugatti? – Ja

Liker du Sjokade? – Ja

Hva liker du mer? – Bacon

2. Bilder sier mer enn ord 🙂

Resultat :

Konklusjon – Nugatti, Sjokade og Mr Bacon er undervurdert!

Det er oktober. Jeg er ute og rydder inn sommerutstyret som grill, trampoline og sykler – kjempekjedelig!

Forbi triller en av nabolagets nybakte mødre med et barn i vogna. Hun smiler og jeg benytter sjansen til å gratulere henne med den nyfødte. Jeg får et blikk og høflig forteller hun at barnet er 7 måneder. Jeg føler meg som en dinosaur – gammel og utdatert.

Hun letter på ullposen, fram kommer det et ansikt med bollekinn og blå lue. Det er få ting som er så søtt og uskyldig som sovende barn. Selv dinosaurer blir myke og ømme i blikket når de blir utsatt for disse små buddhaene.

“Sju måneder. Da vil han snart reise seg og sette en ny standard i huset. Barn under tre år har etter min oppfatning tendenser til å gjøre langt mer enn de har vett til å la være. Etter tre år går liksom ting mye greiere.”

Moren smiler – “Jeg tror ikke akkurat det vil bli slik. Han har West syndrom. Han er litt sen i utviklingen og har epileptiske anfall, men han vil mest sannsynlig lære seg å gå, bare litt senere enn andre”

Hjernen gjør et hopp i tid og sted som en film kommer en eldre samtale opp. Vi sitter på lunsjrommet i et fengsel. En av de ansatte har nettopp fortalt med stor iver og glede om sin datter som har Downs syndrom. Hun har nettopp møtt Ole Ivars – heltene som står over Gud i hennes verden – og lykken var ubeskrivelig.

Samtalen glir over i tanker om livet og konsekvenser av valgene vi tar. Faren forteller med engasjement og kjærlighet om sine forventninger til datterens liv – han håper hun finner noe meningsfullt å gjøre på dagtid, at hun får en fritid med innhold og at hun omgås mennesker som bryr seg om henne. Vi enes om at i Norge vil hun mest sannsynlig lykkes.

Plutselig innser vi hvor vi sitter. Det er ikke mennesker med Downs syndrom i fengsel – de er født normale. Forutsetningene var der. Basert på valg de innsatte har tatt, sitter de nå avstengt fra så banale ting som å kjøpe seg en is, legge seg når de vil eller nyte nordlyset fra en avsides fjellkrok. Valgene kan være situasjonsbestemt eller påvirket av venner, men de er av samfunnet stemplet som feil. Man kan jo lure på om de har en meningsfull hverdag? En fritid med mening? Noen som bryr seg? Osv. Mange har sikkert det, likevel gjør de fatale valg.

Mennesker med funksjonshemminger har færre valg, flere er involvert i deres valg og sannsynligheten for feil valg er kanskje mindre. Jeg vet ikke, men tror det.

Det kommer en grøssning med tanke på at mine 4 barn skal få venner og gjøre egne valg, før jeg lander i virkeligheten igjen. Moren er ferdig med å fortelle om West syndrom.

“Hmm, han vil jo være i babystadiet litt lengre enn andre. Det kan jo sees på som positivt” sier jeg

“Sant nok” Lyser moren opp.

«… og han vil aldri havne i fengsel»

Nytt skarp velfortjent skråblikk fra mor. Hun får forklaringen, og smiler igjen.

Tassen gir fra seg en lyd. I søvne vrir han seg i ullposen, men idet moren stryker han på kinnet og han smiler fra øre til øre. Ansiktet stråler om kapp med høstsolen, før en flott mor triller videre med sin like flotte sønn.

Meningen er ikke å glorifisere livet med et annerledes barn, for det er mange tunge stunder. Men kanskje kan de vise et perspektiv ved livet – det er ikke hvilke forutsetninger du er født med inn i denne verden som avgjør om du blir lykkelig, men om du utsettes for rett type kjærlighet og blir i stand til å ta gode valg for framtiden.

God helg

Det er juni, snart skoleslutt og jeg står i vaskerommet. I det den tyske ingeniørkunsten av en vaskemaskin pumper ut vannet, høres en lyd som ikke er bra:

Sluken klukker. Akkurat som de små vannfylte leirfigurene som mange har med seg som suvenirer fra det store utland, låter nå min sluk – klukk klukk klukk.

Jeg skjønner noe er galt, men middagen er klar og tiden er ikke der. Taco fortæres med mitt favorittilbehør – mais. Klukkingen er glemt og fryden senker seg.

Dagen etter er skoleavslutning for 10.klasse. Den feires med stiv snipp og kake. Tanken på ungdom som går videre i livet er en hyggelig tanke når man er nyvåken og går ned til kjøkkenet for å få morgenkaffe. Forbi gangen kjenner jeg et snev at kuskitlukt. Bonden må ha bommet med gjødslingen. Dette er jo en vår- eller høstaktivitet.

Klokka går og jobben kaller, springer gjennom gangen og kjenner den distinkte lukten. Går ut i bilen og innser at ute lukter det syrin. Skitluta er inne i min gang!

Alle fredelige stunder på jobb går tankene til lukten, og etter jobb er motivasjonen for salmiakkvask av gangen stor. Noen må ha dratt med seg litt dritt inn i gangen. Det går i en fei – gulv vegger og tak. Dessverre går ikke lukten bort. Demotivert går jeg ned i vaskekjelleren med bøtta.

Her er det ikke en eim – det er stank. En skikkelig odør ala ooo-jeg-dør-lukt. Ut av sluken har det kommet rikelig med brun grøt. På grunn av innslaget av mais er det ikke vanskelig å datere til gårdagens middag. Nå formet som Spania og ca 2 kvadratmeter stort på mitt vaskeromsgulv.

Gråten nær finner jeg fram kost, støvbrett, stakebånd og vannslange. Uten avløp må skiten skrapes opp og bæres ut i bøtter. Bilder fra oljesølkatastrofer streifer over netthinnen. Ingen sjøfugler er involvert – ennå.

Stakefjæra stappes i sluken og stopper et stykke inn, kommer seg ikke gjennom. Det dukker opp et halmstrå i sluket. Dette er rester fra kaninhold som ble avsluttet for over et halvt år siden. Tanken på at det antakelig fins årgangsforstoppelse i kloakken er skremmende.

Skoleavslutningen nærmer seg, men pluggen i røret gir seg ikke. Jeg innser at om man skulle rekke en dusj, så vil vannet komme opp av sluken og Spania vil gjenoppstå i min kjeller. UAKTUELT.

Det intensiveres med stakefjær og plutselig slipper pluggen. En merkelig massiv lyd – litt som når et rovdyr brøler, gyver gjennom rommet. Vannet siger igjennom, litt treigt, men nok til en dusj. Tidenes stressdusj, fem minutter for sen og uten rett kleskode, stiller man opp og ser at ungdommen går videre i livet.

Dagen etter har man fått tak i en høytrykkspyler med 10 meter «kloakkrenser». Kjempeverktøy sier utlåner. Man kobler til varmt vann, stapper slangen i det tette røret, starter maskineriet, drar slangen sakte ut og røret er speilblankt innvendig.

Modig stapper jeg slangen inn i sluken, fram til forstoppelsen og høytrykket slippes løs. Strålen forsvinner ikke inn i røret som i teorien. Den kommer i retur – som en Geysir på Island. Ut av sluken står en tykk søyle av damp, skit, halmstrå og mais. Fra inntatt fosterstilling kjenner jeg nå hvordan damp blir til regn og febrilsk forsøker jeg IKKE å tenke på hva regnet inneholder når det lander på meg.

Etter noen timers spyling av rør og like en minst like lang dusj etterpå, lover jeg at neste gang skal fagfolk inn. Her streifer en tanke meg – hvor mange av gårsdagens ungdommer kommer til å bli rørleggere?

Svaret er antakelig ingen.

I hele Nordland blir det utdannet mellom 15 og 18 rørleggere årlig. Man trenger ikke være god i samfunnsfag eller matematikk for å innse at dette er for få. Det er først når man forsøker å tukle med ting selv, som man innser hvilken innsikt fagfolk har som vi andre mangler.

Mitt bidrag til rekruttering er «Klem-en-rørleggerdag», de er nemlig verdt det!

De fins to grupper mennesker som ikke har sex – dine foreldre og dine barn.

Jeg skal holde kurs. I salen sitter det ca 40 ny våkne videregående elever, flest unge menn, få kvinner. Noen sitter som tente lys, andre hører heller på Ole Lukkøye.

Dagens utfordring er å få søknad og CV til å beskrive HELE deg slik at en arbeidsgiver har et mentalt bilde av deg når papirene legges vekk. Dine gode og ikke fullt så gode sider, skal formuleres på en måte som selger deg. Få fram motivasjonen for akkurat denne jobben! Hva arbeidsgiver får når du blir ansatt? Et arbeidsforhold inneholder også deg som person, og derfor må du si litt om deg selv og hva du driver med. Perspektiv er viktig, mål for livet.

Hva er så livsmålet ditt? Spørsmålet blir stilt.

Første bølge av svar fra de unge er penger – mye penger. Videre samtale viser at bruken av midlene er oppløftende. De fleste vil flytte hjemmefra. Jeg spør om de vasker, lager mat, rydder, bruker vaskemaskin og en ide om hva økonomi er. Blikkene flakker, noen smiler, andre ser ut som merkelige spørsmålstegn med munnen halvåpen og et relativt tomt blikk – nesten litt i sjokk.

Jeg tør ikke si støvsugerposer. Det sammensatte ordet ville satt noen ut resten av dagen.

«MAMMA» er løsningen på alles daglige utfordringer.

Utfordringen er jo at hun absolutt ikke skal med på flyttelasset. Her skiller salen seg mellom unge menn og kvinner. Damene melder seg nå litt ut, mens unge menn nå deltar mer enn ivrig. De ser absolutt for seg å få en samboer i sin bolig. Flere gliser nå så stort at de får hårdotter i munnvikene. I utgangspunktet er det ikke nøye om hun har jobb da blir det mer tid i heimen og til hjemmekos.

Det vil si – vedlikehold av denne damen er IKKE gratis. Frisørbesøk kommer glatt på et par tusen, klær må skiftes ut, sminke og andre dameting. Det må investeres mer i innbo enn stigmatiserte single menn ville gjort. Innbo må stå i stil til damen!

Dette blir dyrt. Praktiske menn i salen innser at hun må ha inntekt.

Men bør hun fortsatt lage mat? Vaske klær? Være økonomisk selvbærende? Ha et blikk for hete stunder? Mennene er på sporet igjen. Bildene formelig ruller over netthinnen til denne delen av salen.

Hunnkjønnene har på dette tidspunkt et kroppspråket som er klart: det himles med øynene, rynkes i pannen og med særdeles skarpe blikk sier de alt. Hadde man spurt kvinnene om hva som var galt ville de svart «INGENTING!». Ett ord erfarne menn frykter.

Neste spørsmål er om disse unge ivrige menn er villig til å gifte seg med denne damen. Det nikkes på grensen til nakkeskader – bryllupsnatta formelig topper et rosenrødt bilde.

Blikket mitt farer over salen, jeg har alles oppmerksomhet:

«DERE ØNSKER ALTSÅ Å GIFTE DERE MED EN YNGRE VERSJON AV DERES MOR?»

Salens roller er ombyttet – flere håpefulle menn får måpende blikk og er dratt ut i sjokk – glansbilder er revet i stykker og våte dagdrømmer blitt til mareritt. Andre smiler. Latteren i salen kommer fra kvinnene, liggende og pekende på et par av de røde måpende unge menn som helst vil dø av bildene de har i hodet.

Her kommer kanskje et livsmål – ikke skaff deg drømmepartneren, men vær en.

Til foreldre – lær barna å takle situasjoner og ta sin del av oppgavene, ærlighet og respekt, at det ikke er forskjell på jobb, skole og hjemme i så henseende.

Mitt livsmål? Gjøre denne jobben rett så ungene flytter hjemmefra. God helg!

Det er jo med litt dobbeltsidighet man drar til Helland – det er en flott turplass samtidig som det er er av kommunens gravplasser, nært paradis på flere plan.

 

Flere har jo lagt sin elsk på dette stedet, og jeg tror noen en gang har vist sin elsk med å lage dette hjertet – trampet i snø, og når vinden har blåst løssnøen bort, er det bare fotavtrykkene igjen. Vakkert 🙂

DSC_0126

Hva gjør man så i fjæra?
Jo, man lager bål. Det er ett eller annet med fyringen gir en ro. Et bål kan man bare sitte å glo i – tankene strømmer på og man blir ettertenksom. Ofte lurer jeg på hvor mange generasjoner som har sittet sånn apatisk og stirret i flammene, og lurt på hvor mange genereasjoner før dem som har sittet på samme vis. Jeg tror det er mange

Det var fullt i speideren da jeg var liten. Kreativiteten for å få fyr er stor, men ikke faglig sterk. Når sannheten skal fram var det fyrstikkene til Maja som reddet bålet, kombinert med heftige mengder tennvæske. Butangass som gassbrenneren går på, fungerer nemlig ikke rundt null grader. Selve bålplassen ble dandert med store isflak.

Marsmellow

Dette er en oppfinnelse fra slutten av 1800-tallet. Produsert på en patentert måte siden 1948. Ungene gir blanke i dens historie, men liker å grille dem. Best er når den er lysbrun på utsiden og helt myk på innsiden. Jeg har møtt mennesker som ikke har smakt denne søte delikatessen – men de er i mindretall.

Adam forsøkte seg med et alternativ som helt klart skal gjentas – kandiserte epler med kanel. Man blander sukker og kanel i en pose, har med seg epler – Adam hadde med seg epledeler og kniv, og jeg tror de ferske skrellede eplebitene festet sukker og kanel bedre enn om de hadde vært ferdigskrelt hjemme.

Selvsagt ble det en konkurranse mellom de to leire:

Vinneren er fortsatt ikke helt avgjort, men stekt marshmellows dyppet i kanel og sukker ledet da den ble dømt ut for doping. Det fins faktisk grenser for sukker mengder.

Legge merke til at man kan steke både epler og sukkerklup på gassblåser. Det er lettere å kontrollere, samt at resultatet ble supert.

Selv om det er februar, så var vårfølelsen der. Is og stein er fasinerende?

Så gikk sola ned. Motivet er ett av de mest fotograferte motivene i nord, og det er en ting å si:

Man må ha vært der for å skjønne det..

 

DSC_0167