Det er en ganske ordinær lørdag som denne. Sitter i ro og fred, leser avisen og nyter frokost med morgenkaffen. Ungene er hos mor, men Mohammad er hjemme. Som i ganske vanlige norske hjem koker ikke en 19-åring frokostkaffe. Han står som regel opp når det begynner å bli tomt i kaffekanna og avisen er godt lest.

Men i dag er han tidlig oppe. «Hva skal du gjøre i dag?» kommer ganske snart. Skjønner at det er noe han ønsker. En dag uten planer er luksus, og i dag er en luksusdag. Det ligger en killer i lufta.

«Skal vi gå på ski?» spør mannen fra Syria. Jeg skuler over bordet og alle cellene i min kropp tviholder på ideen med mer kaffe og absolutt ro. De nyter tyngdekraften. Fastlegen har slått fast at jeg er flinkere til å spise enn å trimme – han hadde til og med en del dokumentasjon på disse påstander.

Ørene hører at munnen sier «Ja». Cellene i hjernen som styrer mat, kos og latskap, sjokkreagerer: «Men da skal vi ta en skikkelig norsk tur – appelsin og sjokolade må med» Mohammad repliserer fort «Med Kvikk Lunsj på tur, blir man aldri sur». Det pakkes to appelsiner i min jakkelomme og en Kvikk Lunsj i Mohammads bukselomme.

Kjøpte forresten ski med hår på midten for noen år siden. En annen innvandrer på G-Sport overbeviste meg etter noen minutter med «Du kommer til å bli kjempefornøyd med disse felleskiene». Budsjettet sprakk, men lovnaden holdt. Dotten på midten gjør forskjellen, og jeg har gått mer på ski de siste årene sammenlagt, enn noen gang tidligere. Nesten så det er gøy.

Mohammad har prøvd ski tre ganger før og syns det er utrolig gøy – merkelig nok. Han tar sine korte smørefrie ski, tross alt er det enklere å håndtere korte ski, og med dårlig gli går han i alle fall ikke ifra meg. Feigt, men sikkert av en gammel mann.

Vi entrer Seljeåsen. Det undrer meg hvordan et idrettslag får til å lage så bra løyper med så lite snø. Rundt løypa er det jo mest is, men i sporet relativt mykt. Vi beundrer den fantastiske jobben som er gjort.

På flatene går det ganske så bra – tydelig mer balanse i en ung kropp enn i en gammel. Oppoverbakke og fiskebein blir en komedie i staver, ski og fall. Ser mer ut som en propell når han reiser seg, for fort skal det gå. Hele tiden kommer småkommentarer og råd, alt med god dose latter fra oss begge.
Under ett av fallene som denne gangen går framover og til høyre ut av løypa, ser Mohammad på meg med et alvorlig blikk og sier:

«Jeg faller ikke – jeg ber!» Begge ler godt.

Mohammad passer nå på å be med ujevne mellomrom. Spørsmål om bønn eller fall kommer, men besvares med mer motivert gåing – iherdigheten og motivasjonen er imponerende. Han lærer fort. Allerede i andre bakken er det mindre fall og kaos. Det likner mer og mer på skigåing. På toppen av Seljeåsen – klar for nedoverturen – kommer det klart fra Mohammad:
«Nå er jeg ferdig med å be både for i dag, i morgen og overimorgen. Nå skal jeg stå ned hele bakken».

Eplekjekt sier jeg at jeg venter i bånn av bakken og kaster meg utfor. Nå skjer det som ikke skal skje, jeg får djævelsk fart, og idioten i dette fantastiske idrettslaget har laget en sving midt i nedoverbakken. 110 kilo nordmann fortsetter strakt framover, mens skiene som for første gang opplever misnøye fra eier, drar til venstre. Det blir noen voldsomme ruller og ender i en ydmykende, framoverbøyd knestilling med baken godt synlig på Google Earth. Jeg tenker som en urnordlending, men lider i stillhet.

Det hele lukter appelsin. I jakkelommen skvulper ferskpresset juice av to appelsiner. Det drypper fra glidelåsen i lomma.

Med munnen og skjegget fullt av snø og is, setter jeg meg opp på kne. Ser ut som broren til snømannen Kalle.

Mohammad kommer i moderat fart ned bakken bak meg. Like før han passerer roper han «Hva skjer? Ber du? Har du konvertert til Islam?»

Glad for at skog er særdeles lyddempende, for ellers ville den fortjente latteren til muslimen ha klunget helt til Klungsetmarka.

Vel nede ved bilen deler vi restene av noe som tjafs som likner appelsin og spiser Kvikk Lunsj i smuleform. Mohammad smiler: «Du vet Espen, ut på tur aldri sur»

 

Reklamer

I dag skriver jeg til ungdommen. Er du over tjue, så gå til sidene med sudoku eller kryssord. Snart nærmer søknadsfristen seg for videregående, og mange grubler fra seg nattesøvn og på seg angst. Noen drar det så langt at nå er du 15 år og skal gjøre et valg som handler om liv og død – om du skal lykkes i livet eller totalt mislykkes.

Jeg ber deg pent om å slappe av.

Du har hatt faget «Utdanningsvalg» i tre år – med dypdykk i ulike linjer på videregående, messer der det deles ut reklame i form av penner, buffer, kortholdere. Min favoritt er forresten mintdropsene til ISOK. Du har mer kunnskap om videregående enn mange av de voksne som omgir deg – for de har kunnskap fra gamle dager – 80- og 90 – tallet.

Stress ned og hør her.

Da jeg gikk ut 9.klasse – ja, for vi var barn ett år lengre før vi begynte på skolen – så hadde vi i prinsipp tre valg – gymnas (studieforbedrende), handelsskolen (noe ala nesten studieforbedrende med økonomi eller kanskje litt salg og service uten læretid) eller en skog av praktiske yrkesfag. Karriereveiledningen var enkel:
Gymnas
Du var sterk teoretisk og så for deg en karriere med videre utdanning

Handelsskole
Økonomi, kontor eller handel. Kanskje var du litt hyggelig også.

Yrkesskole
Det var i min ungdom at ideen om at de som ikke kunne noe annet skulle starte her. Alle med et snev av praktisk sans eller lese- og skrivevansker startet her. Skulle ønske jeg kunne si unnskyld på vegne av en hel generasjon for dette.
Men var denne kunnskapen viktig for oss ungdommer? Svaret for mange var nei. Spesielt blant jentene handlet det om de passet best til fargen rød eller blå – på russedressen. Blant oss gutter handlet det for så vidt litt om fargen på russedressen, men mye om hvilke jenter som gjorde hvilke valg eller hva venner gjorde.
Svært få jenter passet tydeligvis svart, som var russedressfargen til yrkesfag.

Hva skjedde om du valgte feil? Ja, da gikk du hele greia på nytt. Akkurat dette var tungvint, og mange voksne tror at det fortsatt er slik. Tilgi dem – de vet ikke bedre. Tenk over at disse som valgte karriere basert på russedressfarge og venner, nå skal veilede deg også. Joda, de har levd et liv, og vil gjerne veilede deg basert på sine erfaringer og tanker. Det er ikke dumt, men verden er endret.
I min barndom besøkte jeg min far på jobb. Han var sveiser og bygde busser. «Ikke se i det hvite lyset. Da blir du sveiseblind» sa min far. Det luktet mye og merkelig, men alt hadde sin sjarm. 6 år gammel gikk jeg blant sveisesprut og kutteskiver, høy lyd, merkelig lukter og forsøkte å unngå å bli sveiseblind iført kun shorts, sandaler og en t-skjorte.
Når var du sist med en av dine foreldre på jobb?

Mest sannsynlig får du ikke prøve å jobbe før du er 18 år på grunn av HMS og andre regler. Likevel skal du velge hva du vil bli når du er 15. Valgene du gjør baseres på andres erfaringer og ideer om yrkene – ikke dine egne. Håper du velger en annen strategi når du skal ha deg kjæreste! Betyr dette at du bare skal «drite i alt»? Nei, absolutt ikke. Bestemmer du deg for å starte på videregående, så gå inn for det helt og fullt.

En liten hemmelighet. Karakterfritak i fag på ungdomsskolen betyr ikke noe på vgs. Her må du bevise at du IKKE klarer faget før du får fritak. Tenk deg to år med engelsk for å bevise at du ikke mestrer. Det er som regel enklere å anstrenge seg for å få en toer, enn å forsøke å få fritak fra et fag.

Begynn allerede nå før du starter – de fleste kan klare det.

Til deg over tjue som ikke fulgte instruksjonen, fortsatt leser dette og kjenner et snev av lyst til å fortelle ungdom om ungdomstidens frustrasjoner og feilsteg, pass deg ellers leter jeg opp et russebilde av deg og endrer farge på russedressen din!

God helg!

Det er fredag. Av og til betyr det at man kan stå i garasjen og forsøker å reparere på ting – uten tanke på morgendagens vekkerklokke. Samvær med radio og kaffe gjør dette til en fryd.

Radioen klemmer ut en rolig låt samtidig som en brutal smerte kommer i venstre side i magen. Det kjennes som et enormt slag i ryggen, men bortsett fra en søt radiostemme som ønsker god natt – er jeg nok mutters alene i garasjen med smerten.

Pakker krøket sammen verktøyene og finner senga. Smerten er så konstant – ingen pauser og fokuserer om et punkt. Årets første Paracet inntas og tanken slår meg at dette er imponerende luftsmerter. Decibel-appen letes fram på telefon – dette må bli en rekord.

Rundt tre er det ikke mer nattesøvn. Den ikke fullt så atletiske kroppen, gjør gymnasøvelsen «bro» til høye stilkarakterer. Faktisk veksles det mellom bro og fosterstilling i en fart som kanskje hadde vært imponerende i en annen setting. Et punkt i venstre side har et fascinerende fokus – gåing roer det litt. Fortsatt ingen tegn til fis.

Så ringes legevakten. Ambulansen kommer. Jeg beklager luftsmertene, men avfeies med at de faktisk har kjørt folk med større luftsmerter før. Tro meg – sykebil er faktisk ikke like tøft når man er syk.

Legen sjekker meg, og alt går bra. Helt til testing av nyre. Det fins to versjoner av situasjonen her – legens er nok at hun klasket meg lett på ryggen over venstre nyre. Min er at Cecilia Brækhus er på besøk og bruker min venstre nyre som punchingball.  Denne gang utfører jeg en ny gymnastisk øvelse – stående bro.

Det kommer fram en sprøyte, ordet «nyrestein» kommer i luften, samtidig som rumpeballen visst nok er landingsplass for sprøytespiss. Bodøtur høres i det fjerne. Jeg øyner et håp – krematoriet ligger i Bodø og akkurat nå er det helt innafor. Leger har sverget en ed på å redde folk så det blir sykehus istedenfor.

I ambulansen på turen til Bodø skjer et ateistisk mirakel – medisinen fungerer. Smerten blir bare en liten murring. Sykehuset har et lyst og fint rom, hyggelig personell som starter med høytlesing av rutinebeskrivelsen – alt er trygt nå. Høydepunktet der er ei pille og møte med Jon Blund. Helt rolig nå.

Når jeg våkner er alt klart. De har fått bilde av steinen – 6 mm. «Liten tue velter stort lass», men sorry dette er jo ikke grus en gang. Nedverdigende at noe så lite kan gjøre så ondt. Dessuten ubrukelig i forhold til desibelappen.

Under oppfølging kommer informasjonen som redder min ære – nyrestein er ondt, slås bare av gallestein, og får hele 96 av 100 poeng på smerteskalaen. Fødsel skårer bare 92!

I mitt stille sinn lurer jeg på hvordan man utvikler en smerteskala til 100. Personlig håper jeg ikke å forske mer i det feltet, verken med små steiner eller hoder på størrelse med meloner.

Lykken i livet kan være et pling i potta, en liten meteorittstein på 6 mm ute av min kropp og et helsevesen fulle av folk som faktisk bryr seg. Takk!

Espen

Det er sommer og ferietid. Mange reiser til utlandet og får erfare en annen kjøpekultur enn det vi har i Norden. Prislappen som står på varen, er i noen land kan i beste fall kalles veiledende. Pruting gjør Ola Nordmann blir lett frustrert. I tillegg skal man regne om i kroner hva man faktisk har betalt. Egentlig enkel matematikk, men den har hatt stor betydning enn jeg var klar over.

I Firenze fortalte en av museumsvaktene på Rådhuset noe som for meg var ukjent, men som i ettertid er kjempelogisk.

På 1200 – og 1300-tallet hadde mye av Europas gull flyttet seg til Asia. Klasseskillet i Europa var markant og overklassen hadde et forbruk som antakelig mangler sidestykke. Istedenfor å senke forbruket, sendte de ut ekspedisjoner for å øke inntektene. Marco Polo er ett eksempel på slike «inntektsfarere».

I denne perioden svingte Firenze seg opp som en økonomisk stormakt. Byggene og kunstverkene som står i byen er monumenter over denne tiden.

Den katolske kirke lot området være i fred da de fikk ti prosent av all handel. Nesten alle varer fra Europa gikk gjennom Firenze til Asia, og motsatt. Med tanke på volumet av varer som sirkulerte, skjønner man at selv et lite påslag ville gi enorme gevinster. Alle tjente på det; Kirkens kunne bygge praktbygg i Roma basert på Firenzes rikdom og florentinerne fikk sysle med det de kunne best – handel og bygge sine hus.

Så kommer kjernespørsmålet i dette – hvorfor Firenze?

Svaret ligger i matematikken!

Handelsmennene var nøysomme og ærlige, men i tillegg innførte de TITALLSYSTEMET – slik vi regner med tall idag. Fram til da hadde romertallene vært brukt, eller andre måter som rett og slett håpløse å regne stort med. Tallenes plassering gir i vårt system en viss verdi. Vi lærer dette småskolen, men de færreste skjønner systemets genialitet.

Kjøpmennene kunne raskt regne om valuta fra Asia til Europisk mynt, de jobbet fort med vektenheter og de kunne gi sin beskytter sine ti prosent. regnskapene oversiktlige, og dermed mindre sjanse til konflikter. Med andre ord fikk de ro til å arbeide, la overskuddet øke. Mange har gitt florentinere kreditten for oppfinnelsen av kapitalismen.

Medici-familien sin rikdom ble etterhvert stor og får mye av æren for renessansen som skulle gjenreise Italias storhetstid. Det sier litt om rikdommen når en familie vil sponse et lands kulturelle gjenreiselse. Men var det helt konfliktløst?

Status var viktig. Kjøpmann Pitti var blitt rik handel. Han startet med å bygge et slott. Målet var at det skulle bli større enn Medici sitt. Dessverre gikk han på en liten byggesmell og måtte selge praktstedet før det var ferdig. Kjøperen var ingen ringere enn Medici.

Salget sved sikkert litt, men den ultimate ydmykelsen var nok utbyggingen av palasset som Medici satte i gang rett etter kjøpet. Mulig Pitti hang fast i romertall.

Når nå vakten avslutter sin historie, må jeg innrømme at jeg har lært noe – om tall, historie, ære, makt og hevn. Vet ikke om jeg noen gang kommer til å veksle eller prute uten at noen små tanker går til titallsystemet og Firenze.

Jeg står og lager salat. Det er sunt. Ute snør det, men det er ikke der tankene mine er.

I disse dager sendes flere ungdommer ut av landet, nesten alle fra Afghanistan. Noen er svært fornøyd med det. Det har fått meg til å tenke på nasjonalisme, takknemlighet og verdighet.

Selvsagt må vi verne dette landet som vi har bygd opp, for vi har bygd det. Jeg skal ikke underslå mange menneskers innsats som samfunnsbygger, men kan vi alle gå under denne fanen?

Det er lett å glemme at vår skumle nabo i øst mistet langt flere soldater under frigjøringen av vårt land enn vi selv gjorde. Vi fortrenger glatt prisen 10 000 mennesker, mange fra øst, betalte for å bygge jernbanen nordover.

Oljen som har gjort oss til et rikt land. Den hadde vi ikke nok startkapital til å utvinne selv. Her kom investorer utland og dro hjulene i gang slik at Norge ble et kjemperikt land. Vi kan alle sole oss i glansen av nordsjødykkerenes problemer.

Militæret har vært viktig i Norge. Takket være at vi er så nært Østblokken har vår venn i Vest bygd mengder med forsvarsbygg og innretninger i området – særdeles tunge og skjulte investeringer.

Hvordan har vi så forvaltet denne investeringen og rikdommen?

Russland har blitt en fiende. En skumling som nå får gjerde mot seg. I mitt hode funderer jeg på om Erna skal ta en Trump? Sende halve regningen til Putin, vise til den norske naboloven og si «slik fungerer det her». Naboen har sikkert fått en eller annen erstatning etter krigen – i alle fall en takk.

Nordsjødykkerne fikk erstatning etter flere år i rettsapparatet, både nasjonalt og internasjonalt. Staten hadde ikke noe ansvar selv om den tjente grovt på deres innsats. Den var ikke arbeidsgiver. Selvsagt kan man i dagens HMS – lys si at dette er selvforskyldt. De burde visst bedre, selv om ikke kunnskapen var der den gang. Etikken i meg får spasmer.

Selvsagt ble det norsk politisk lurveleven når vår venn i Vest hadde «ertet på seg terrorister fra Saudi Arabia», og forlangte hjelp tilbake. Diskusjoner om hvem som skulle styre norske tropper raste – for plutselig kunne noen norske dø – i krig.

Mine år i det norske forsvar er nå over. AG3-geveæret er innlevert og klar til makulering. Det meste av utstyret jeg fikk utlevert ble kastet. Det lønte seg ikke rense/vaske dette for gjenbruk. Noe av dette var ikke brukt.

Forsvaret har solgt unna bygningsmasse og utstyret er kassert. De har nå et organ der forsvaret leier utstyret til hver soldat fordi det er for dyrt å kjøpe det til hver soldat. At noen sier dette er «militær tenkemåte» gjør det ikke mer forståelig.

Systemet fungerer ikke i fredstid. Langt verre i en situasjon der vi faktisk trenger forsvaret kjapt. Først må vi vente til konteinerne med utstyr kommer. Folk skal ha opplæring, HMS skal gjennomgås og være på plass. Min bestemor fortalte hvor fort «tyskerten» kom i 1945, hvor lite forberedt vi var og hvilke priser som ble betalt for vår frihet. Har vi glemt? Hvem skal redde oss neste gang?

Guttene som bodde på mottak, fikk to dager til å si farvel til skolen sin, venner og kjenninger. Andre rakk ikke dette. Barn sendes tilbake til et land der fred er fraværende, langt fra foreldre og nettverk, langt fra den tiden da de forlot landet – langt fra noen som kan beskytte dem. Det er ikke mer rett enn noe av det andre vi har gjort. Trygt sier noen – dra dit selv sier jeg.

Lykkejegere – er vi ikke alle det?

Jeg skyller plastembalasjen til salaten og resirkulerer den – det kalles utvikling.

 

Jeg er en av de som syns jula er litt vanskelig – på ganske mange plan. I år skal ikke ungene og jeg spise julemiddag eller åpne pakkene sammen – ikke som en familie. Lillejulaften hadde vi en minijulaften og kjæresten skal være her, men det gjør fortsatt ondt.

Noen omgivelser har gitt meg perspektiv om at jeg bør slutte å sutre!

En dame jeg beundrer, har en ektemann som har fått ALS. Det er en muskelsykdom som tar noen fra deg, litt etter litt eller fort. Det fins ingen medisiner og resultatet er det uunngåelige. Likevel stiller hun opp i fakkeltoget på Fauske for å ta avstand fra politikken som føres mot barna fra Afghanistan. Selv med en uoverkommelig sorg hjemme, stiller hun opp for andre og ønsker god jul.

Jeg har tenkt å feire jul flere ganger, og håper aldri vissheten om at dette kan være min siste er tilstede.

Under juleforberedelsene med pakking av gaver og andre juleting, sitter jeg og Mohammad – en asylsøker, min datters kjæreste, en ungdom som flyttet inn for å hjelpe til med å skru IKEA kjøkken, og siden bare ikke flyttet ut. Det har blitt et gjensidig vennskap som tidvis arter seg litt som et far og sønn forhold.

Det er ikke vanskelig å se at det er noe som plager han. Motvillig forteller han at husverten til moren og faren har skrudd opp leia, forlangt dobbelt betaling for en måned og at foreldrene antakelig blir kastet på gaten i desember. Uten jobb og kun levende på andres almisser/gaver – er dette en tøff hverdag. De er ikke alene, mange flyktninger lever på dette viset.

Familie i et annet land sender penger og de får bo litt til.

Nærmere desember bombes Aleppo. Hans far mister to nære venner, mens han selv ikke får kontakt med flere av sine venner som er igjen i byen. Uvissheten fra UDI trykker også på, spenningen i forhold til asylsøknad er grusom. Dette er en vanlig hverdag for 17-åringen.

Likevel lyser han opp og smiler når vi snakker om jul og julepresanger. Noe å se fram til – en fest, en tid der vi faktisk skal være gode med hverandre og ønske hverandre vel.

Jul er en tid for ettertanke.

Jeg har tenkt.

Mine nærmeste får gaver.

Dere andre må dele tanken på at jeg har:

  • Sendt penger til et par mennesker i Tyrkia som er på flukt uten inntekter, men med husleie.
  • Satt inn en liten sum til foreningen som jobber med å få til forskning på ALS.

Med dette ønsker jeg dere en riktig god jul.

Espen

Når man gir kjæresten en billett til favorittartist Håkan Hellstøm, så må man være forberedt på å ta ansvar for hennes 4 barn, samt mine 4 og en hyggelig fyr fra Syria. Det er enkelt.

Det som ikke er enkelt, er telefonsamtalen med moren.:

– Kan ikke du få den eldste til å spise noe annet enn salami?

Utfordring tatt 🙂

1. Kartlegging:

Liker du Nugatti? – Ja

Liker du Sjokade? – Ja

Hva liker du mer? – Bacon

2. Bilder sier mer enn ord 🙂

Resultat :

Konklusjon – Nugatti, Sjokade og Mr Bacon er undervurdert!