Det er juni, snart skoleslutt og jeg står i vaskerommet. I det den tyske ingeniørkunsten av en vaskemaskin pumper ut vannet, høres en lyd som ikke er bra:

Sluken klukker. Akkurat som de små vannfylte leirfigurene som mange har med seg som suvenirer fra det store utland, låter nå min sluk – klukk klukk klukk.

Jeg skjønner noe er galt, men middagen er klar og tiden er ikke der. Taco fortæres med mitt favorittilbehør – mais. Klukkingen er glemt og fryden senker seg.

Dagen etter er skoleavslutning for 10.klasse. Den feires med stiv snipp og kake. Tanken på ungdom som går videre i livet er en hyggelig tanke når man er nyvåken og går ned til kjøkkenet for å få morgenkaffe. Forbi gangen kjenner jeg et snev at kuskitlukt. Bonden må ha bommet med gjødslingen. Dette er jo en vår- eller høstaktivitet.

Klokka går og jobben kaller, springer gjennom gangen og kjenner den distinkte lukten. Går ut i bilen og innser at ute lukter det syrin. Skitluta er inne i min gang!

Alle fredelige stunder på jobb går tankene til lukten, og etter jobb er motivasjonen for salmiakkvask av gangen stor. Noen må ha dratt med seg litt dritt inn i gangen. Det går i en fei – gulv vegger og tak. Dessverre går ikke lukten bort. Demotivert går jeg ned i vaskekjelleren med bøtta.

Her er det ikke en eim – det er stank. En skikkelig odør ala ooo-jeg-dør-lukt. Ut av sluken har det kommet rikelig med brun grøt. På grunn av innslaget av mais er det ikke vanskelig å datere til gårdagens middag. Nå formet som Spania og ca 2 kvadratmeter stort på mitt vaskeromsgulv.

Gråten nær finner jeg fram kost, støvbrett, stakebånd og vannslange. Uten avløp må skiten skrapes opp og bæres ut i bøtter. Bilder fra oljesølkatastrofer streifer over netthinnen. Ingen sjøfugler er involvert – ennå.

Stakefjæra stappes i sluken og stopper et stykke inn, kommer seg ikke gjennom. Det dukker opp et halmstrå i sluket. Dette er rester fra kaninhold som ble avsluttet for over et halvt år siden. Tanken på at det antakelig fins årgangsforstoppelse i kloakken er skremmende.

Skoleavslutningen nærmer seg, men pluggen i røret gir seg ikke. Jeg innser at om man skulle rekke en dusj, så vil vannet komme opp av sluken og Spania vil gjenoppstå i min kjeller. UAKTUELT.

Det intensiveres med stakefjær og plutselig slipper pluggen. En merkelig massiv lyd – litt som når et rovdyr brøler, gyver gjennom rommet. Vannet siger igjennom, litt treigt, men nok til en dusj. Tidenes stressdusj, fem minutter for sen og uten rett kleskode, stiller man opp og ser at ungdommen går videre i livet.

Dagen etter har man fått tak i en høytrykkspyler med 10 meter «kloakkrenser». Kjempeverktøy sier utlåner. Man kobler til varmt vann, stapper slangen i det tette røret, starter maskineriet, drar slangen sakte ut og røret er speilblankt innvendig.

Modig stapper jeg slangen inn i sluken, fram til forstoppelsen og høytrykket slippes løs. Strålen forsvinner ikke inn i røret som i teorien. Den kommer i retur – som en Geysir på Island. Ut av sluken står en tykk søyle av damp, skit, halmstrå og mais. Fra inntatt fosterstilling kjenner jeg nå hvordan damp blir til regn og febrilsk forsøker jeg IKKE å tenke på hva regnet inneholder når det lander på meg.

Etter noen timers spyling av rør og like en minst like lang dusj etterpå, lover jeg at neste gang skal fagfolk inn. Her streifer en tanke meg – hvor mange av gårsdagens ungdommer kommer til å bli rørleggere?

Svaret er antakelig ingen.

I hele Nordland blir det utdannet mellom 15 og 18 rørleggere årlig. Man trenger ikke være god i samfunnsfag eller matematikk for å innse at dette er for få. Det er først når man forsøker å tukle med ting selv, som man innser hvilken innsikt fagfolk har som vi andre mangler.

Mitt bidrag til rekruttering er «Klem-en-rørleggerdag», de er nemlig verdt det!

De fins to grupper mennesker som ikke har sex – dine foreldre og dine barn.

Jeg skal holde kurs. I salen sitter det ca 40 ny våkne videregående elever, flest unge menn, få kvinner. Noen sitter som tente lys, andre hører heller på Ole Lukkøye.

Dagens utfordring er å få søknad og CV til å beskrive HELE deg slik at en arbeidsgiver har et mentalt bilde av deg når papirene legges vekk. Dine gode og ikke fullt så gode sider, skal formuleres på en måte som selger deg. Få fram motivasjonen for akkurat denne jobben! Hva arbeidsgiver får når du blir ansatt? Et arbeidsforhold inneholder også deg som person, og derfor må du si litt om deg selv og hva du driver med. Perspektiv er viktig, mål for livet.

Hva er så livsmålet ditt? Spørsmålet blir stilt.

Første bølge av svar fra de unge er penger – mye penger. Videre samtale viser at bruken av midlene er oppløftende. De fleste vil flytte hjemmefra. Jeg spør om de vasker, lager mat, rydder, bruker vaskemaskin og en ide om hva økonomi er. Blikkene flakker, noen smiler, andre ser ut som merkelige spørsmålstegn med munnen halvåpen og et relativt tomt blikk – nesten litt i sjokk.

Jeg tør ikke si støvsugerposer. Det sammensatte ordet ville satt noen ut resten av dagen.

«MAMMA» er løsningen på alles daglige utfordringer.

Utfordringen er jo at hun absolutt ikke skal med på flyttelasset. Her skiller salen seg mellom unge menn og kvinner. Damene melder seg nå litt ut, mens unge menn nå deltar mer enn ivrig. De ser absolutt for seg å få en samboer i sin bolig. Flere gliser nå så stort at de får hårdotter i munnvikene. I utgangspunktet er det ikke nøye om hun har jobb da blir det mer tid i heimen og til hjemmekos.

Det vil si – vedlikehold av denne damen er IKKE gratis. Frisørbesøk kommer glatt på et par tusen, klær må skiftes ut, sminke og andre dameting. Det må investeres mer i innbo enn stigmatiserte single menn ville gjort. Innbo må stå i stil til damen!

Dette blir dyrt. Praktiske menn i salen innser at hun må ha inntekt.

Men bør hun fortsatt lage mat? Vaske klær? Være økonomisk selvbærende? Ha et blikk for hete stunder? Mennene er på sporet igjen. Bildene formelig ruller over netthinnen til denne delen av salen.

Hunnkjønnene har på dette tidspunkt et kroppspråket som er klart: det himles med øynene, rynkes i pannen og med særdeles skarpe blikk sier de alt. Hadde man spurt kvinnene om hva som var galt ville de svart «INGENTING!». Ett ord erfarne menn frykter.

Neste spørsmål er om disse unge ivrige menn er villig til å gifte seg med denne damen. Det nikkes på grensen til nakkeskader – bryllupsnatta formelig topper et rosenrødt bilde.

Blikket mitt farer over salen, jeg har alles oppmerksomhet:

«DERE ØNSKER ALTSÅ Å GIFTE DERE MED EN YNGRE VERSJON AV DERES MOR?»

Salens roller er ombyttet – flere håpefulle menn får måpende blikk og er dratt ut i sjokk – glansbilder er revet i stykker og våte dagdrømmer blitt til mareritt. Andre smiler. Latteren i salen kommer fra kvinnene, liggende og pekende på et par av de røde måpende unge menn som helst vil dø av bildene de har i hodet.

Her kommer kanskje et livsmål – ikke skaff deg drømmepartneren, men vær en.

Til foreldre – lær barna å takle situasjoner og ta sin del av oppgavene, ærlighet og respekt, at det ikke er forskjell på jobb, skole og hjemme i så henseende.

Mitt livsmål? Gjøre denne jobben rett så ungene flytter hjemmefra. God helg!

Det er jo med litt dobbeltsidighet man drar til Helland – det er en flott turplass samtidig som det er er av kommunens gravplasser, nært paradis på flere plan.

 

Flere har jo lagt sin elsk på dette stedet, og jeg tror noen en gang har vist sin elsk med å lage dette hjertet – trampet i snø, og når vinden har blåst løssnøen bort, er det bare fotavtrykkene igjen. Vakkert🙂

DSC_0126

Hva gjør man så i fjæra?
Jo, man lager bål. Det er ett eller annet med fyringen gir en ro. Et bål kan man bare sitte å glo i – tankene strømmer på og man blir ettertenksom. Ofte lurer jeg på hvor mange generasjoner som har sittet sånn apatisk og stirret i flammene, og lurt på hvor mange genereasjoner før dem som har sittet på samme vis. Jeg tror det er mange

Det var fullt i speideren da jeg var liten. Kreativiteten for å få fyr er stor, men ikke faglig sterk. Når sannheten skal fram var det fyrstikkene til Maja som reddet bålet, kombinert med heftige mengder tennvæske. Butangass som gassbrenneren går på, fungerer nemlig ikke rundt null grader. Selve bålplassen ble dandert med store isflak.

Marsmellow

Dette er en oppfinnelse fra slutten av 1800-tallet. Produsert på en patentert måte siden 1948. Ungene gir blanke i dens historie, men liker å grille dem. Best er når den er lysbrun på utsiden og helt myk på innsiden. Jeg har møtt mennesker som ikke har smakt denne søte delikatessen – men de er i mindretall.

Adam forsøkte seg med et alternativ som helt klart skal gjentas – kandiserte epler med kanel. Man blander sukker og kanel i en pose, har med seg epler – Adam hadde med seg epledeler og kniv, og jeg tror de ferske skrellede eplebitene festet sukker og kanel bedre enn om de hadde vært ferdigskrelt hjemme.

Selvsagt ble det en konkurranse mellom de to leire:

Vinneren er fortsatt ikke helt avgjort, men stekt marshmellows dyppet i kanel og sukker ledet da den ble dømt ut for doping. Det fins faktisk grenser for sukker mengder.

Legge merke til at man kan steke både epler og sukkerklup på gassblåser. Det er lettere å kontrollere, samt at resultatet ble supert.

Selv om det er februar, så var vårfølelsen der. Is og stein er fasinerende?

Så gikk sola ned. Motivet er ett av de mest fotograferte motivene i nord, og det er en ting å si:

Man må ha vært der for å skjønne det..

 

DSC_0167

 

Det er romjul, og ribbe med en bit svor nytes. Så smeller det. I munnen.

Jeg lukker øynene.

Jeg er tilbake som liten gutt sittende på et gjerde med føttene på gelendret til en lysegrønn lekehytte. Et større barn slår føttene unna og i løpet av et sekund og en halv salto senere, sitter framtennene i gelendret der føttene for et øyeblikk siden var.

Opphissede stemmer, tannlegen snakker strengt, mamma gråter, jeg gråter, en sprøyte stikkes i tannkjøttet. Femåringen husker ikke så mye mer, men kjenner angsten.

Jeg åpner øynene, husker redselen.

På tallerkenen ligger ribbesvor og biter av min venstre nedre jeksel. Hvorfor er det alltid slik at tenner velger å gå i stykker når tannlegene har stengt? Heldigvis er det ingen smerte.

Jeg lukker øynene igjen.

Tannlegen fra barneskolen dukker opp. En gammel mannlig russisk fribryter som elsket å vri hodet i merkelige posisjoner og stappe munne fulle av hårete, grove never, for så å toppe dette med dårlig bedøvelse, sug og tannlegebor.

Så kom vendepunktet. Sammen med ungdomsskolen, hormonene og nye hull, kom også en nyutdannet kvinnelig vakker tannlege. Tingen var ikke bare at hun ventet til bedøvelsen fungerte, men hun hadde sitt spesielle grep om pasienten.

Hun la armen ømt om ditt hode, klemte deg inn til hennes bryst og sa «gap opp». Det nærmeste en ung gutt ville komme et kvinnebryst på mange år. Dette snakket vi om da vi møttes på klassegjenforening 20 år etterpå, hvordan man gladelig gikk de 6 kilometerne for å havne under kvinnens arm, og hvordan INGEN gutter noen gang misset en tannlegetime på ungdomsskolen. De nå litt aldrende menn fikk alle det samme lykkelige smilet om munnen ved gjenkalling av minnet.

Aldri senere har man opplevd dette grepet hos en tannlege, og angsten ble borte.

Jeg åpner øynene

Angsten er tilstede. Tannlegestoler er på merkelig vis ukomfortable og komfortable samtidig. Kanskje er det at man fysisk ligger godt, men noe skal likevel bli ubehagelig? Helt ærlig er det lenge siden jeg hadde vondt HOS tannlegen. Før timen mens hullet plaget sinn og kropp, helt klart, men ikke under selve seansen. Frustrerende.

Inn kommer Maria, hyggelig som få, snakker om sine barn, mine barn, været og andre helt ufarlig ting. Det hyggelige tar plutselig bare masse plass – uhyggen forskyves. Det gapes – nervene er tilbake. Jeg skjønner ikke hvorfor de kommer. Vet at dette ikke kommer til å gjøre vondt. Maria trippelsjekker om jeg kjenner noe. Nei, ingen verdens ting føles, bortsett fra klumpen i magen.

Frustrert ligger man i en tannlegestol og grubler på hvilket stress som utløser angsten. Maria framstår som profesjonell stiller spørsmål og får velkjente «munnen-full- av utstyr-svar». «Det her er ingen problem, det kommer til å gå fort og bli bra» kvitrer hun.

Plutselig skjønner jeg det. Angsten heter økonomi. Tennene ryker alltid når det er for sent til å korrigere den økonomiske utfordringen. Denne gangen var det i jula, ETTER at julegaver og mat var kjøpt, neste gang er det ETTER at ferieturer er planlagt og bestilt, ETTER at bilen har vært på service, men FØR man har gjort opp kredittkortet. Sånt skaper en voksen manns frykt for tannlege.

Ute i bakgården kjenner jeg på følelsene: en munn bestående av fungerende tenner, ikke vondt, samt en hyggelig samtale. Innser at dette overgår det lille økonomiske tilbakeslaget. Ville jeg betalt mer i skatt for å slippe denne tannlegeskrekken? Helt klart! Min løsning er en ny konto og et eget trekk fra lønna. Ikke alle kan dette.

Jeg ser opp mot himmelen – blå, klar med noen få gjennomsiktige silkeskyer, sikkert 15 minus med litt vind rundt meg, men det hele fylles med lys. Sola er på vei.

Jeg lukker øynene og føler på lykken.

 

for da kan din sønn snuble og ramle på oppvaskmaskin døren.
Sønnen vil gråte fordi det gjør ondt.
Kona skjeller deg ut for at dere leker på kjøkkenet.
Døra til oppvaskmaskinen blir slått skjev.
Oppvaskmaskinen fungerer ikke
Når du forsøker å reparere døra innser du at det er en grunn til at ingeniører jobber med slikt.
Ingeniører bruker veldig sterke fjærer for å få døra til å lukke seg lett.
Disse hengslene spretter kjempelett sammen nå du fjerner døra.
Har du da tommelen i veien for hengslene får du et kjempehakk i tommelen.
Det er vanskelig å reparere en oppvaskmaskin med en hånd.
Hvis din sønn henter plaster er han like opptatt av at det blør masse som at en oppvaskmaskin har mye rart i døra.
Får plaster.
Får reparert dør.
Er fortsatt skeptisk til fjærbelastede dører.
Skal aldri mer lekeslåss på kjøkken.
Vaffal ikke med oppvaskmaskindøra åpen.

Altså;

– jeg drikker ikke lengre
– kan ikke spise alt mulig
– ypper ikke til bråk
– er gift med verdens flotteste kone
– har fire barn

Alt dette taler for at man skal være hjemmeværende med familien en hver fredag, se gullrekka og spise seg uvel på snop og annet usunt digg. Stille og rolig – helt A4. Sånn er livet mitt og det er utrolig bra!

Men man skal ikke glemme å leve, og i vår har jeg gått mitt andre svingkurs, motvillig innsett at jeg kanskje, muligens, langt der inne, dypt nederst og innerst har hatt glede av dette. Ufrivillig oppdaget jeg dette når invitasjonsSMSen fra Dans Fauske om fest kom; jeg ble oppriktig glad og hadde lyst til å gå på fest.

Nå kunne man selvsagt vært litt sleivete og sagt som i Sverige: «Man tar ju inte med sig tårta på kalas». Men sannheten er at kona gikk av nattevakt og skulle ha tidligvakt på lørdag, så for henne passet det særdeles dårlig med en sen fredagskveld. Dessverre tar jeg bestandig med meg «tårta på kalas», det kalles en forsikring for å ha det hyggelig, så når min dansepartner gjennom våren sendte sms og lurte på om jeg skulle, ble jeg glad igjen. Tryggheten i forhold til å gå ut var på plass.

Det er litt merkelig at en mann i min alder har så dårlig selvtillit i forhold til dans og fest, men har man nesten gullklokka i «bartjeneste» og blir fratatt baren, så gjør den noe med en – enten man liker det eller ikke. Så når den tidligere omtalte lett gale Valter – danselæreren – forteller om maskindans, salsa, tango og samba er det ikke fritt for at noen nerver er på plass og at dansepartneren får mer rollen som støttekontakt. Stor takk til en dansepartner med mye tålmodighet.

Men hvordan gikk det hele? Vel, kveldens høydepunkt må vel ha vært Argentinsk vals. Det er full mulig det var Argentinsk Zumba, Salsa eller Tango, men det føltes som vals og vi fikk det til. Maskindans er ikke gøy, helt til du får en tredjeplass og syns det er gøy. Visse former for dans trenger min hjerne og kropp lengre tid på å lære, særlig hvis det skal være kommunikasjon mellom hjerne og kropp. Aerobic krever særdeles mye kommunikajson mellom hjerne og kropp. Hadde vett nok til å si nei til Rævkrok, mens skal legge meg i øvelse slik at rygg/nakke tåler dette neste gang. Ett område må det være mulig å slå Valter på…

Noen andre nye erfaringer? Spiser man potetgull og drikker mye vann blir man greitt sur i magen. Dette vil gjerne opp. Så på tur hjem midt mellom Fauske og Straumen måtte jeg stoppe og rope på elgen. Følelsen var omtrent som i gamle dager.

Utmattet og uvel kom jeg hjem og sovnet på ene armen. Uproblematisk, hvis det ikke hadde vært for at kroppsdelen som lå mot armen var ØYET. På grunn av trykket mot øyet var resultatet en blodutredelse rundt øyet, svak men helt tydelig.

Så her står jeg og ser meg i speilet, ser på blåveisen, kjenner belegget på tunga og ulla på tennene fra elgropinga, den lille hodepinen man får av for lite søvn, ungene som sysler med sitt langt der borte, mens kona er på jobb og tenker:

Gjør Dans Fauske dette en gang til, så REGN MED MEG, FOR DETTE VAR GØY🙂

Av og til ender man opp i en situasjon som man ikke alltid har sett konsekvensen av, eller man står et sted og ser en katastrofe komme mot en uten at man klarer å flytte seg. De verste profetier går i oppfyllelse og man ender i en merkelig situasjon og man er ikke helt sikker på hvorfor. Kjenner du situasjonen?

I hele mitt liv har et par teser stått klart for meg:
– De som er på dansegulvet, er de som ikke har råd til å stå i baren.
– Skal jeg stå på en scene så blir det under mitt eget likskue.

To greie teser som egentlig har vært enkle å leve etter.
Så kom en endring der man ikke tåler serveringen i baren, og tro meg; det er ikke like stas å stå i baren i edru tilstand. Du vet kvelden er over når folk av alle verdens kjønn kommer, henger rundt nakken din og erklærer sin” Æ e sååå gla i dæ” før de spyr i innerlomma di. Observasjoner fra baren fastslår også at de på dansegulvet ikke plages av ”e så glaaa i dæ”- frasen.

Tiden var inne for tiltak og man meldte seg på swingkurs.

La oss slå fast før vi går videre at Valter Jackobsen er dyktig, men GAL – han tror det er morsomt å danse, han tror alle kan lære å danse, og sist men ikke minst, han tror alle kan ha glede av å danse. Energien han legger i dette kan fort smitte av, men han har ikke lurt meg … ennå. Min opptreden i starten av første kurs får ”Bambi on ice” til å framstå som elegant, og langt mer taktoppfattende enn undertegnede. Likevel klarte gale Valter å få meg til innse at jeg ville overleve en runde på dansegulvet, muligens to runder, også utenom kurset.

På kurset var den en deltaker med Downs, og jeg observerte to ting. Hun var dyktigere enn meg, og hun hadde stor glede av dansen. Det fins en sjanse for at mitt tekniske nivå nådde hennes, men innen sjangeren danseglede var jeg aldri i nærheten. Men tanken på at noen kan ha slik glede og selvtillit i forhold til dans, samt noen stormunnede venner, gjorde at jeg atter en gang sto på et dansegulv med vår gale Valter som instruktør for ”Swingkurs for øvede”. Å kalle meg ”øved” var vel årets overdrivelse, men etter en liten samtale med gale Valter, trodde jeg det var en mulighet for at det skulle gå bra.

Etter et par kvelder som for så vidt ikke gikk så aller verst, får gale Valter en ”kjempegod” ide; Vi skal opptre på danseshowet til våren. Katastrofen blir plutselig synlig for mitt indre, bena sitter fast, ulykken sprer seg som ild i kroppen og ett halvt år med dansetrinn er borte vekk fra den sjokkede hjernen. Det har nettopp gått opp for meg at vi skal danse på en scene – jeg skal dø!
For noen år siden var jeg på Dans Fauskes danseshow som tilskuer. At barn og ungdom kan utstråle glede fra dansescenen kan jeg til nød forstå, de vet ikke bedre. Men også voksne damer stilte opp og framførte magedans med en flott energi, noe som for meg framstår som helt uforståelig modig, kanskje noe av det modigste jeg har sett. Trøsten er at jeg skal i alle fall dø med klær på kroppen hvis nå ikke gale Valter får et annet innfall.

Hvorfor man ikke sier nei til Valter? Prøv sjøl! Mannen har søkt om å få verdensmesterskap til Fauske. Kommer det, vet jeg hvorfor. Jeg er for så vidt fornøyd med å dø nå, slik at ikke gale Valter får anledning til en ny ”kjempeide”; – opptreden i forhold til VM…

Min oppfordring til Fauske og omegn er å holde seg langt unna Fauskehallen på lørdag kl 1800, la meg dø i fred.

Hilsen
Dead man dancing