mai 2010


for da kan din sønn snuble og ramle på oppvaskmaskin døren.
Sønnen vil gråte fordi det gjør ondt.
Kona skjeller deg ut for at dere leker på kjøkkenet.
Døra til oppvaskmaskinen blir slått skjev.
Oppvaskmaskinen fungerer ikke
Når du forsøker å reparere døra innser du at det er en grunn til at ingeniører jobber med slikt.
Ingeniører bruker veldig sterke fjærer for å få døra til å lukke seg lett.
Disse hengslene spretter kjempelett sammen nå du fjerner døra.
Har du da tommelen i veien for hengslene får du et kjempehakk i tommelen.
Det er vanskelig å reparere en oppvaskmaskin med en hånd.
Hvis din sønn henter plaster er han like opptatt av at det blør masse som at en oppvaskmaskin har mye rart i døra.
Får plaster.
Får reparert dør.
Er fortsatt skeptisk til fjærbelastede dører.
Skal aldri mer lekeslåss på kjøkken.
Vaffal ikke med oppvaskmaskindøra åpen.

Reklamer

Altså;

– jeg drikker ikke lengre
– kan ikke spise alt mulig
– ypper ikke til bråk
– er gift med verdens flotteste kone
– har fire barn

Alt dette taler for at man skal være hjemmeværende med familien en hver fredag, se gullrekka og spise seg uvel på snop og annet usunt digg. Stille og rolig – helt A4. Sånn er livet mitt og det er utrolig bra!

Men man skal ikke glemme å leve, og i vår har jeg gått mitt andre svingkurs, motvillig innsett at jeg kanskje, muligens, langt der inne, dypt nederst og innerst har hatt glede av dette. Ufrivillig oppdaget jeg dette når invitasjonsSMSen fra Dans Fauske om fest kom; jeg ble oppriktig glad og hadde lyst til å gå på fest.

Nå kunne man selvsagt vært litt sleivete og sagt som i Sverige: «Man tar ju inte med sig tårta på kalas». Men sannheten er at kona gikk av nattevakt og skulle ha tidligvakt på lørdag, så for henne passet det særdeles dårlig med en sen fredagskveld. Dessverre tar jeg bestandig med meg «tårta på kalas», det kalles en forsikring for å ha det hyggelig, så når min dansepartner gjennom våren sendte sms og lurte på om jeg skulle, ble jeg glad igjen. Tryggheten i forhold til å gå ut var på plass.

Det er litt merkelig at en mann i min alder har så dårlig selvtillit i forhold til dans og fest, men har man nesten gullklokka i «bartjeneste» og blir fratatt baren, så gjør den noe med en – enten man liker det eller ikke. Så når den tidligere omtalte lett gale Valter – danselæreren – forteller om maskindans, salsa, tango og samba er det ikke fritt for at noen nerver er på plass og at dansepartneren får mer rollen som støttekontakt. Stor takk til en dansepartner med mye tålmodighet.

Men hvordan gikk det hele? Vel, kveldens høydepunkt må vel ha vært Argentinsk vals. Det er full mulig det var Argentinsk Zumba, Salsa eller Tango, men det føltes som vals og vi fikk det til. Maskindans er ikke gøy, helt til du får en tredjeplass og syns det er gøy. Visse former for dans trenger min hjerne og kropp lengre tid på å lære, særlig hvis det skal være kommunikasjon mellom hjerne og kropp. Aerobic krever særdeles mye kommunikajson mellom hjerne og kropp. Hadde vett nok til å si nei til Rævkrok, mens skal legge meg i øvelse slik at rygg/nakke tåler dette neste gang. Ett område må det være mulig å slå Valter på…

Noen andre nye erfaringer? Spiser man potetgull og drikker mye vann blir man greitt sur i magen. Dette vil gjerne opp. Så på tur hjem midt mellom Fauske og Straumen måtte jeg stoppe og rope på elgen. Følelsen var omtrent som i gamle dager.

Utmattet og uvel kom jeg hjem og sovnet på ene armen. Uproblematisk, hvis det ikke hadde vært for at kroppsdelen som lå mot armen var ØYET. På grunn av trykket mot øyet var resultatet en blodutredelse rundt øyet, svak men helt tydelig.

Så her står jeg og ser meg i speilet, ser på blåveisen, kjenner belegget på tunga og ulla på tennene fra elgropinga, den lille hodepinen man får av for lite søvn, ungene som sysler med sitt langt der borte, mens kona er på jobb og tenker:

Gjør Dans Fauske dette en gang til, så REGN MED MEG, FOR DETTE VAR GØY 🙂

Av og til ender man opp i en situasjon som man ikke alltid har sett konsekvensen av, eller man står et sted og ser en katastrofe komme mot en uten at man klarer å flytte seg. De verste profetier går i oppfyllelse og man ender i en merkelig situasjon og man er ikke helt sikker på hvorfor. Kjenner du situasjonen?

I hele mitt liv har et par teser stått klart for meg:
– De som er på dansegulvet, er de som ikke har råd til å stå i baren.
– Skal jeg stå på en scene så blir det under mitt eget likskue.

To greie teser som egentlig har vært enkle å leve etter.
Så kom en endring der man ikke tåler serveringen i baren, og tro meg; det er ikke like stas å stå i baren i edru tilstand. Du vet kvelden er over når folk av alle verdens kjønn kommer, henger rundt nakken din og erklærer sin” Æ e sååå gla i dæ” før de spyr i innerlomma di. Observasjoner fra baren fastslår også at de på dansegulvet ikke plages av ”e så glaaa i dæ”- frasen.

Tiden var inne for tiltak og man meldte seg på swingkurs.

La oss slå fast før vi går videre at Valter Jackobsen er dyktig, men GAL – han tror det er morsomt å danse, han tror alle kan lære å danse, og sist men ikke minst, han tror alle kan ha glede av å danse. Energien han legger i dette kan fort smitte av, men han har ikke lurt meg … ennå. Min opptreden i starten av første kurs får ”Bambi on ice” til å framstå som elegant, og langt mer taktoppfattende enn undertegnede. Likevel klarte gale Valter å få meg til innse at jeg ville overleve en runde på dansegulvet, muligens to runder, også utenom kurset.

På kurset var den en deltaker med Downs, og jeg observerte to ting. Hun var dyktigere enn meg, og hun hadde stor glede av dansen. Det fins en sjanse for at mitt tekniske nivå nådde hennes, men innen sjangeren danseglede var jeg aldri i nærheten. Men tanken på at noen kan ha slik glede og selvtillit i forhold til dans, samt noen stormunnede venner, gjorde at jeg atter en gang sto på et dansegulv med vår gale Valter som instruktør for ”Swingkurs for øvede”. Å kalle meg ”øved” var vel årets overdrivelse, men etter en liten samtale med gale Valter, trodde jeg det var en mulighet for at det skulle gå bra.

Etter et par kvelder som for så vidt ikke gikk så aller verst, får gale Valter en ”kjempegod” ide; Vi skal opptre på danseshowet til våren. Katastrofen blir plutselig synlig for mitt indre, bena sitter fast, ulykken sprer seg som ild i kroppen og ett halvt år med dansetrinn er borte vekk fra den sjokkede hjernen. Det har nettopp gått opp for meg at vi skal danse på en scene – jeg skal dø!
For noen år siden var jeg på Dans Fauskes danseshow som tilskuer. At barn og ungdom kan utstråle glede fra dansescenen kan jeg til nød forstå, de vet ikke bedre. Men også voksne damer stilte opp og framførte magedans med en flott energi, noe som for meg framstår som helt uforståelig modig, kanskje noe av det modigste jeg har sett. Trøsten er at jeg skal i alle fall dø med klær på kroppen hvis nå ikke gale Valter får et annet innfall.

Hvorfor man ikke sier nei til Valter? Prøv sjøl! Mannen har søkt om å få verdensmesterskap til Fauske. Kommer det, vet jeg hvorfor. Jeg er for så vidt fornøyd med å dø nå, slik at ikke gale Valter får anledning til en ny ”kjempeide”; – opptreden i forhold til VM…

Min oppfordring til Fauske og omegn er å holde seg langt unna Fauskehallen på lørdag kl 1800, la meg dø i fred.

Hilsen
Dead man dancing