Av og til ender man opp i en situasjon som man ikke alltid har sett konsekvensen av, eller man står et sted og ser en katastrofe komme mot en uten at man klarer å flytte seg. De verste profetier går i oppfyllelse og man ender i en merkelig situasjon og man er ikke helt sikker på hvorfor. Kjenner du situasjonen?

I hele mitt liv har et par teser stått klart for meg:
– De som er på dansegulvet, er de som ikke har råd til å stå i baren.
– Skal jeg stå på en scene så blir det under mitt eget likskue.

To greie teser som egentlig har vært enkle å leve etter.
Så kom en endring der man ikke tåler serveringen i baren, og tro meg; det er ikke like stas å stå i baren i edru tilstand. Du vet kvelden er over når folk av alle verdens kjønn kommer, henger rundt nakken din og erklærer sin” Æ e sååå gla i dæ” før de spyr i innerlomma di. Observasjoner fra baren fastslår også at de på dansegulvet ikke plages av ”e så glaaa i dæ”- frasen.

Tiden var inne for tiltak og man meldte seg på swingkurs.

La oss slå fast før vi går videre at Valter Jackobsen er dyktig, men GAL – han tror det er morsomt å danse, han tror alle kan lære å danse, og sist men ikke minst, han tror alle kan ha glede av å danse. Energien han legger i dette kan fort smitte av, men han har ikke lurt meg … ennå. Min opptreden i starten av første kurs får ”Bambi on ice” til å framstå som elegant, og langt mer taktoppfattende enn undertegnede. Likevel klarte gale Valter å få meg til innse at jeg ville overleve en runde på dansegulvet, muligens to runder, også utenom kurset.

På kurset var den en deltaker med Downs, og jeg observerte to ting. Hun var dyktigere enn meg, og hun hadde stor glede av dansen. Det fins en sjanse for at mitt tekniske nivå nådde hennes, men innen sjangeren danseglede var jeg aldri i nærheten. Men tanken på at noen kan ha slik glede og selvtillit i forhold til dans, samt noen stormunnede venner, gjorde at jeg atter en gang sto på et dansegulv med vår gale Valter som instruktør for ”Swingkurs for øvede”. Å kalle meg ”øved” var vel årets overdrivelse, men etter en liten samtale med gale Valter, trodde jeg det var en mulighet for at det skulle gå bra.

Etter et par kvelder som for så vidt ikke gikk så aller verst, får gale Valter en ”kjempegod” ide; Vi skal opptre på danseshowet til våren. Katastrofen blir plutselig synlig for mitt indre, bena sitter fast, ulykken sprer seg som ild i kroppen og ett halvt år med dansetrinn er borte vekk fra den sjokkede hjernen. Det har nettopp gått opp for meg at vi skal danse på en scene – jeg skal dø!
For noen år siden var jeg på Dans Fauskes danseshow som tilskuer. At barn og ungdom kan utstråle glede fra dansescenen kan jeg til nød forstå, de vet ikke bedre. Men også voksne damer stilte opp og framførte magedans med en flott energi, noe som for meg framstår som helt uforståelig modig, kanskje noe av det modigste jeg har sett. Trøsten er at jeg skal i alle fall dø med klær på kroppen hvis nå ikke gale Valter får et annet innfall.

Hvorfor man ikke sier nei til Valter? Prøv sjøl! Mannen har søkt om å få verdensmesterskap til Fauske. Kommer det, vet jeg hvorfor. Jeg er for så vidt fornøyd med å dø nå, slik at ikke gale Valter får anledning til en ny ”kjempeide”; – opptreden i forhold til VM…

Min oppfordring til Fauske og omegn er å holde seg langt unna Fauskehallen på lørdag kl 1800, la meg dø i fred.

Hilsen
Dead man dancing

Reklamer