februar 2016


Det er jo med litt dobbeltsidighet man drar til Helland – det er en flott turplass samtidig som det er er av kommunens gravplasser, nært paradis på flere plan.

 

Flere har jo lagt sin elsk på dette stedet, og jeg tror noen en gang har vist sin elsk med å lage dette hjertet – trampet i snø, og når vinden har blåst løssnøen bort, er det bare fotavtrykkene igjen. Vakkert 🙂

DSC_0126

Hva gjør man så i fjæra?
Jo, man lager bål. Det er ett eller annet med fyringen gir en ro. Et bål kan man bare sitte å glo i – tankene strømmer på og man blir ettertenksom. Ofte lurer jeg på hvor mange generasjoner som har sittet sånn apatisk og stirret i flammene, og lurt på hvor mange genereasjoner før dem som har sittet på samme vis. Jeg tror det er mange

Det var fullt i speideren da jeg var liten. Kreativiteten for å få fyr er stor, men ikke faglig sterk. Når sannheten skal fram var det fyrstikkene til Maja som reddet bålet, kombinert med heftige mengder tennvæske. Butangass som gassbrenneren går på, fungerer nemlig ikke rundt null grader. Selve bålplassen ble dandert med store isflak.

Marsmellow

Dette er en oppfinnelse fra slutten av 1800-tallet. Produsert på en patentert måte siden 1948. Ungene gir blanke i dens historie, men liker å grille dem. Best er når den er lysbrun på utsiden og helt myk på innsiden. Jeg har møtt mennesker som ikke har smakt denne søte delikatessen – men de er i mindretall.

Adam forsøkte seg med et alternativ som helt klart skal gjentas – kandiserte epler med kanel. Man blander sukker og kanel i en pose, har med seg epler – Adam hadde med seg epledeler og kniv, og jeg tror de ferske skrellede eplebitene festet sukker og kanel bedre enn om de hadde vært ferdigskrelt hjemme.

Selvsagt ble det en konkurranse mellom de to leire:

Vinneren er fortsatt ikke helt avgjort, men stekt marshmellows dyppet i kanel og sukker ledet da den ble dømt ut for doping. Det fins faktisk grenser for sukker mengder.

Legge merke til at man kan steke både epler og sukkerklup på gassblåser. Det er lettere å kontrollere, samt at resultatet ble supert.

Selv om det er februar, så var vårfølelsen der. Is og stein er fasinerende?

Så gikk sola ned. Motivet er ett av de mest fotograferte motivene i nord, og det er en ting å si:

Man må ha vært der for å skjønne det..

 

DSC_0167

 

Reklamer

Det er romjul, og ribbe med en bit svor nytes. Så smeller det. I munnen.

Jeg lukker øynene.

Jeg er tilbake som liten gutt sittende på et gjerde med føttene på gelendret til en lysegrønn lekehytte. Et større barn slår føttene unna og i løpet av et sekund og en halv salto senere, sitter framtennene i gelendret der føttene for et øyeblikk siden var.

Opphissede stemmer, tannlegen snakker strengt, mamma gråter, jeg gråter, en sprøyte stikkes i tannkjøttet. Femåringen husker ikke så mye mer, men kjenner angsten.

Jeg åpner øynene, husker redselen.

På tallerkenen ligger ribbesvor og biter av min venstre nedre jeksel. Hvorfor er det alltid slik at tenner velger å gå i stykker når tannlegene har stengt? Heldigvis er det ingen smerte.

Jeg lukker øynene igjen.

Tannlegen fra barneskolen dukker opp. En gammel mannlig russisk fribryter som elsket å vri hodet i merkelige posisjoner og stappe munne fulle av hårete, grove never, for så å toppe dette med dårlig bedøvelse, sug og tannlegebor.

Så kom vendepunktet. Sammen med ungdomsskolen, hormonene og nye hull, kom også en nyutdannet kvinnelig vakker tannlege. Tingen var ikke bare at hun ventet til bedøvelsen fungerte, men hun hadde sitt spesielle grep om pasienten.

Hun la armen ømt om ditt hode, klemte deg inn til hennes bryst og sa «gap opp». Det nærmeste en ung gutt ville komme et kvinnebryst på mange år. Dette snakket vi om da vi møttes på klassegjenforening 20 år etterpå, hvordan man gladelig gikk de 6 kilometerne for å havne under kvinnens arm, og hvordan INGEN gutter noen gang misset en tannlegetime på ungdomsskolen. De nå litt aldrende menn fikk alle det samme lykkelige smilet om munnen ved gjenkalling av minnet.

Aldri senere har man opplevd dette grepet hos en tannlege, og angsten ble borte.

Jeg åpner øynene

Angsten er tilstede. Tannlegestoler er på merkelig vis ukomfortable og komfortable samtidig. Kanskje er det at man fysisk ligger godt, men noe skal likevel bli ubehagelig? Helt ærlig er det lenge siden jeg hadde vondt HOS tannlegen. Før timen mens hullet plaget sinn og kropp, helt klart, men ikke under selve seansen. Frustrerende.

Inn kommer Maria, hyggelig som få, snakker om sine barn, mine barn, været og andre helt ufarlig ting. Det hyggelige tar plutselig bare masse plass – uhyggen forskyves. Det gapes – nervene er tilbake. Jeg skjønner ikke hvorfor de kommer. Vet at dette ikke kommer til å gjøre vondt. Maria trippelsjekker om jeg kjenner noe. Nei, ingen verdens ting føles, bortsett fra klumpen i magen.

Frustrert ligger man i en tannlegestol og grubler på hvilket stress som utløser angsten. Maria framstår som profesjonell stiller spørsmål og får velkjente «munnen-full- av utstyr-svar». «Det her er ingen problem, det kommer til å gå fort og bli bra» kvitrer hun.

Plutselig skjønner jeg det. Angsten heter økonomi. Tennene ryker alltid når det er for sent til å korrigere den økonomiske utfordringen. Denne gangen var det i jula, ETTER at julegaver og mat var kjøpt, neste gang er det ETTER at ferieturer er planlagt og bestilt, ETTER at bilen har vært på service, men FØR man har gjort opp kredittkortet. Sånt skaper en voksen manns frykt for tannlege.

Ute i bakgården kjenner jeg på følelsene: en munn bestående av fungerende tenner, ikke vondt, samt en hyggelig samtale. Innser at dette overgår det lille økonomiske tilbakeslaget. Ville jeg betalt mer i skatt for å slippe denne tannlegeskrekken? Helt klart! Min løsning er en ny konto og et eget trekk fra lønna. Ikke alle kan dette.

Jeg ser opp mot himmelen – blå, klar med noen få gjennomsiktige silkeskyer, sikkert 15 minus med litt vind rundt meg, men det hele fylles med lys. Sola er på vei.

Jeg lukker øynene og føler på lykken.