Jeg står og lager salat. Det er sunt. Ute snør det, men det er ikke der tankene mine er.

I disse dager sendes flere ungdommer ut av landet, nesten alle fra Afghanistan. Noen er svært fornøyd med det. Det har fått meg til å tenke på nasjonalisme, takknemlighet og verdighet.

Selvsagt må vi verne dette landet som vi har bygd opp, for vi har bygd det. Jeg skal ikke underslå mange menneskers innsats som samfunnsbygger, men kan vi alle gå under denne fanen?

Det er lett å glemme at vår skumle nabo i øst mistet langt flere soldater under frigjøringen av vårt land enn vi selv gjorde. Vi fortrenger glatt prisen 10 000 mennesker, mange fra øst, betalte for å bygge jernbanen nordover.

Oljen som har gjort oss til et rikt land. Den hadde vi ikke nok startkapital til å utvinne selv. Her kom investorer utland og dro hjulene i gang slik at Norge ble et kjemperikt land. Vi kan alle sole oss i glansen av nordsjødykkerenes problemer.

Militæret har vært viktig i Norge. Takket være at vi er så nært Østblokken har vår venn i Vest bygd mengder med forsvarsbygg og innretninger i området – særdeles tunge og skjulte investeringer.

Hvordan har vi så forvaltet denne investeringen og rikdommen?

Russland har blitt en fiende. En skumling som nå får gjerde mot seg. I mitt hode funderer jeg på om Erna skal ta en Trump? Sende halve regningen til Putin, vise til den norske naboloven og si «slik fungerer det her». Naboen har sikkert fått en eller annen erstatning etter krigen – i alle fall en takk.

Nordsjødykkerne fikk erstatning etter flere år i rettsapparatet, både nasjonalt og internasjonalt. Staten hadde ikke noe ansvar selv om den tjente grovt på deres innsats. Den var ikke arbeidsgiver. Selvsagt kan man i dagens HMS – lys si at dette er selvforskyldt. De burde visst bedre, selv om ikke kunnskapen var der den gang. Etikken i meg får spasmer.

Selvsagt ble det norsk politisk lurveleven når vår venn i Vest hadde «ertet på seg terrorister fra Saudi Arabia», og forlangte hjelp tilbake. Diskusjoner om hvem som skulle styre norske tropper raste – for plutselig kunne noen norske dø – i krig.

Mine år i det norske forsvar er nå over. AG3-geveæret er innlevert og klar til makulering. Det meste av utstyret jeg fikk utlevert ble kastet. Det lønte seg ikke rense/vaske dette for gjenbruk. Noe av dette var ikke brukt.

Forsvaret har solgt unna bygningsmasse og utstyret er kassert. De har nå et organ der forsvaret leier utstyret til hver soldat fordi det er for dyrt å kjøpe det til hver soldat. At noen sier dette er «militær tenkemåte» gjør det ikke mer forståelig.

Systemet fungerer ikke i fredstid. Langt verre i en situasjon der vi faktisk trenger forsvaret kjapt. Først må vi vente til konteinerne med utstyr kommer. Folk skal ha opplæring, HMS skal gjennomgås og være på plass. Min bestemor fortalte hvor fort «tyskerten» kom i 1945, hvor lite forberedt vi var og hvilke priser som ble betalt for vår frihet. Har vi glemt? Hvem skal redde oss neste gang?

Guttene som bodde på mottak, fikk to dager til å si farvel til skolen sin, venner og kjenninger. Andre rakk ikke dette. Barn sendes tilbake til et land der fred er fraværende, langt fra foreldre og nettverk, langt fra den tiden da de forlot landet – langt fra noen som kan beskytte dem. Det er ikke mer rett enn noe av det andre vi har gjort. Trygt sier noen – dra dit selv sier jeg.

Lykkejegere – er vi ikke alle det?

Jeg skyller plastembalasjen til salaten og resirkulerer den – det kalles utvikling.

 

Reklamer