Det er fredag. Av og til betyr det at man kan stå i garasjen og forsøker å reparere på ting – uten tanke på morgendagens vekkerklokke. Samvær med radio og kaffe gjør dette til en fryd.

Radioen klemmer ut en rolig låt samtidig som en brutal smerte kommer i venstre side i magen. Det kjennes som et enormt slag i ryggen, men bortsett fra en søt radiostemme som ønsker god natt – er jeg nok mutters alene i garasjen med smerten.

Pakker krøket sammen verktøyene og finner senga. Smerten er så konstant – ingen pauser og fokuserer om et punkt. Årets første Paracet inntas og tanken slår meg at dette er imponerende luftsmerter. Decibel-appen letes fram på telefon – dette må bli en rekord.

Rundt tre er det ikke mer nattesøvn. Den ikke fullt så atletiske kroppen, gjør gymnasøvelsen «bro» til høye stilkarakterer. Faktisk veksles det mellom bro og fosterstilling i en fart som kanskje hadde vært imponerende i en annen setting. Et punkt i venstre side har et fascinerende fokus – gåing roer det litt. Fortsatt ingen tegn til fis.

Så ringes legevakten. Ambulansen kommer. Jeg beklager luftsmertene, men avfeies med at de faktisk har kjørt folk med større luftsmerter før. Tro meg – sykebil er faktisk ikke like tøft når man er syk.

Legen sjekker meg, og alt går bra. Helt til testing av nyre. Det fins to versjoner av situasjonen her – legens er nok at hun klasket meg lett på ryggen over venstre nyre. Min er at Cecilia Brækhus er på besøk og bruker min venstre nyre som punchingball.  Denne gang utfører jeg en ny gymnastisk øvelse – stående bro.

Det kommer fram en sprøyte, ordet «nyrestein» kommer i luften, samtidig som rumpeballen visst nok er landingsplass for sprøytespiss. Bodøtur høres i det fjerne. Jeg øyner et håp – krematoriet ligger i Bodø og akkurat nå er det helt innafor. Leger har sverget en ed på å redde folk så det blir sykehus istedenfor.

I ambulansen på turen til Bodø skjer et ateistisk mirakel – medisinen fungerer. Smerten blir bare en liten murring. Sykehuset har et lyst og fint rom, hyggelig personell som starter med høytlesing av rutinebeskrivelsen – alt er trygt nå. Høydepunktet der er ei pille og møte med Jon Blund. Helt rolig nå.

Når jeg våkner er alt klart. De har fått bilde av steinen – 6 mm. «Liten tue velter stort lass», men sorry dette er jo ikke grus en gang. Nedverdigende at noe så lite kan gjøre så ondt. Dessuten ubrukelig i forhold til desibelappen.

Under oppfølging kommer informasjonen som redder min ære – nyrestein er ondt, slås bare av gallestein, og får hele 96 av 100 poeng på smerteskalaen. Fødsel skårer bare 92!

I mitt stille sinn lurer jeg på hvordan man utvikler en smerteskala til 100. Personlig håper jeg ikke å forske mer i det feltet, verken med små steiner eller hoder på størrelse med meloner.

Lykken i livet kan være et pling i potta, en liten meteorittstein på 6 mm ute av min kropp og et helsevesen fulle av folk som faktisk bryr seg. Takk!

Espen

Reklamer