Det er en ganske ordinær lørdag som denne. Sitter i ro og fred, leser avisen og nyter frokost med morgenkaffen. Ungene er hos mor, men Mohammad er hjemme. Som i ganske vanlige norske hjem koker ikke en 19-åring frokostkaffe. Han står som regel opp når det begynner å bli tomt i kaffekanna og avisen er godt lest.

Men i dag er han tidlig oppe. «Hva skal du gjøre i dag?» kommer ganske snart. Skjønner at det er noe han ønsker. En dag uten planer er luksus, og i dag er en luksusdag. Det ligger en killer i lufta.

«Skal vi gå på ski?» spør mannen fra Syria. Jeg skuler over bordet og alle cellene i min kropp tviholder på ideen med mer kaffe og absolutt ro. De nyter tyngdekraften. Fastlegen har slått fast at jeg er flinkere til å spise enn å trimme – han hadde til og med en del dokumentasjon på disse påstander.

Ørene hører at munnen sier «Ja». Cellene i hjernen som styrer mat, kos og latskap, sjokkreagerer: «Men da skal vi ta en skikkelig norsk tur – appelsin og sjokolade må med» Mohammad repliserer fort «Med Kvikk Lunsj på tur, blir man aldri sur». Det pakkes to appelsiner i min jakkelomme og en Kvikk Lunsj i Mohammads bukselomme.

Kjøpte forresten ski med hår på midten for noen år siden. En annen innvandrer på G-Sport overbeviste meg etter noen minutter med «Du kommer til å bli kjempefornøyd med disse felleskiene». Budsjettet sprakk, men lovnaden holdt. Dotten på midten gjør forskjellen, og jeg har gått mer på ski de siste årene sammenlagt, enn noen gang tidligere. Nesten så det er gøy.

Mohammad har prøvd ski tre ganger før og syns det er utrolig gøy – merkelig nok. Han tar sine korte smørefrie ski, tross alt er det enklere å håndtere korte ski, og med dårlig gli går han i alle fall ikke ifra meg. Feigt, men sikkert av en gammel mann.

Vi entrer Seljeåsen. Det undrer meg hvordan et idrettslag får til å lage så bra løyper med så lite snø. Rundt løypa er det jo mest is, men i sporet relativt mykt. Vi beundrer den fantastiske jobben som er gjort.

På flatene går det ganske så bra – tydelig mer balanse i en ung kropp enn i en gammel. Oppoverbakke og fiskebein blir en komedie i staver, ski og fall. Ser mer ut som en propell når han reiser seg, for fort skal det gå. Hele tiden kommer småkommentarer og råd, alt med god dose latter fra oss begge.
Under ett av fallene som denne gangen går framover og til høyre ut av løypa, ser Mohammad på meg med et alvorlig blikk og sier:

«Jeg faller ikke – jeg ber!» Begge ler godt.

Mohammad passer nå på å be med ujevne mellomrom. Spørsmål om bønn eller fall kommer, men besvares med mer motivert gåing – iherdigheten og motivasjonen er imponerende. Han lærer fort. Allerede i andre bakken er det mindre fall og kaos. Det likner mer og mer på skigåing. På toppen av Seljeåsen – klar for nedoverturen – kommer det klart fra Mohammad:
«Nå er jeg ferdig med å be både for i dag, i morgen og overimorgen. Nå skal jeg stå ned hele bakken».

Eplekjekt sier jeg at jeg venter i bånn av bakken og kaster meg utfor. Nå skjer det som ikke skal skje, jeg får djævelsk fart, og idioten i dette fantastiske idrettslaget har laget en sving midt i nedoverbakken. 110 kilo nordmann fortsetter strakt framover, mens skiene som for første gang opplever misnøye fra eier, drar til venstre. Det blir noen voldsomme ruller og ender i en ydmykende, framoverbøyd knestilling med baken godt synlig på Google Earth. Jeg tenker som en urnordlending, men lider i stillhet.

Det hele lukter appelsin. I jakkelommen skvulper ferskpresset juice av to appelsiner. Det drypper fra glidelåsen i lomma.

Med munnen og skjegget fullt av snø og is, setter jeg meg opp på kne. Ser ut som broren til snømannen Kalle.

Mohammad kommer i moderat fart ned bakken bak meg. Like før han passerer roper han «Hva skjer? Ber du? Har du konvertert til Islam?»

Glad for at skog er særdeles lyddempende, for ellers ville den fortjente latteren til muslimen ha klunget helt til Klungsetmarka.

Vel nede ved bilen deler vi restene av noe som tjafs som likner appelsin og spiser Kvikk Lunsj i smuleform. Mohammad smiler: «Du vet Espen, ut på tur aldri sur»

 

Reklamer