På lærerskolen var en foreleser som hadde et eksempel på barns språkutvikling. Det var et barn som sa «jeg gruegleder meg». Tosidigheten i utsagnet er tydelig. I en alder av førtiåtte innser jeg at dette ikke bare gjelder barn – jeg gruegleder meg.

Livet består av små og store valg – bevisste og ubevisste. Alle kan få uante konsekvenser enten det nå er positivt eller negativt. Andre ganger får de ikke konsekvenser i det hele tatt. Ofte går ikke ting som planlagt, men slår man seg til ro med situasjonen så trenger ikke livet være så verst, gjør det beste ut av det. Det har tatt litt tid å innse det siste.

Kanskje er jeg midt i livet, er i alle fall så langt at jeg kan se meg tilbake og reflektere over ting. Livet er langt fra over, men har gjort så mange ting at det ikke er stress med å gjøre neste ting. Man har litt mer ro enn før, blir ikke så fort frustrert lengre.

Som ung skulle jeg fly fra mitt rede, i likhet med mange andre unge var jeg overmoden og motivert. Ørna skulle fly. Allerede etter en uke hjemmefra fikk jeg kjenne på den første krasjlanding. Status var en uke til lønning og fritt for penger på konto. Det vil si der var nok til å spise makaroni og ketchup, og om noen tenker at det blir veldig ensidig, så er det helt rett betraktning. Sånt tærer på fjæredrakten og selv 30 år etter hendelsen spiser ikke denne spurven KUN makaroni og ketchup.

Nå er det mine barns tur til å fly.

Som foreldre har man fulgt dem gjennom skole og fritidsinteresser, latt de gå helt selv eller pushet dem for at de skal fullføre det de startet på. Grenser og krav. Alt har vært en balansegang mellom gleder og ansvar. Til slutt må man stole på sin intuisjon og stå for valgene man har gjort enten med barna eller for dem. Fasiten og konsekvensene er ikke alltid gitt.

Steve Jobs – mannen som har fått mye av æren for Apple sin framgang og introduksjonen av smarttelefonen – oppfordret i en tale ungdom til å være sultne og «foolish». Lett å si for en som har hatt suksess, men leser man biografien han og ser på livshistorien hans, er den langt annet enn en god plan og en suksesshistorie. Det er mer et hav av tilfeldigheter som han klarer å sy sammen til en suksesshistorie basert på valgene han hadde tatt.

Ett av hans poeng er at er du ikke fornøyd med ditt liv, så er det ingen andre enn deg som kan gjøre noe med det. Ta ansvar for eget liv.

Gjennom hele oppdragelsen forsøker man å få de til å ta ansvar, gjøre gode valg samtidig som de skal leve litt. Akkurat nå føles det som om hele oppdragelsen har handlet om å oppdra de til å flytte hjemmefra – ta ansvar for eget liv.
Det kan kalles generasjonenes forbannelse – vi lærer ikke av forrige generasjons feil. Vi insisterer på å gjøre egne feil. Bakdelen med denne metoden er at det tar tid å skaffe seg livserfaring, fordelen er at ordinære problemer løses med nye metoder.

Ungdommens mot misunner jeg dem ikke. Samtidig hvis livet skulle startet med all kunnskap og erfaring man har som gammel eller middelaldrende, ville det blitt utrolig kjedelig. Man ville tatt langt flere sikre valg og vært mer redd for å tørre. Langt mindre utvikling.

Jeg åpner døren for den flygende ungdommen, men lukker den ikke helt. Det skal alltid være plass for en spurv som har mistet sin ørneham.

Reklamer