Avisinnlegg


Det er oktober. Jeg er ute og rydder inn sommerutstyret som grill, trampoline og sykler – kjempekjedelig!

Forbi triller en av nabolagets nybakte mødre med et barn i vogna. Hun smiler og jeg benytter sjansen til å gratulere henne med den nyfødte. Jeg får et blikk og høflig forteller hun at barnet er 7 måneder. Jeg føler meg som en dinosaur – gammel og utdatert.

Hun letter på ullposen, fram kommer det et ansikt med bollekinn og blå lue. Det er få ting som er så søtt og uskyldig som sovende barn. Selv dinosaurer blir myke og ømme i blikket når de blir utsatt for disse små buddhaene.

“Sju måneder. Da vil han snart reise seg og sette en ny standard i huset. Barn under tre år har etter min oppfatning tendenser til å gjøre langt mer enn de har vett til å la være. Etter tre år går liksom ting mye greiere.”

Moren smiler – “Jeg tror ikke akkurat det vil bli slik. Han har West syndrom. Han er litt sen i utviklingen og har epileptiske anfall, men han vil mest sannsynlig lære seg å gå, bare litt senere enn andre”

Hjernen gjør et hopp i tid og sted som en film kommer en eldre samtale opp. Vi sitter på lunsjrommet i et fengsel. En av de ansatte har nettopp fortalt med stor iver og glede om sin datter som har Downs syndrom. Hun har nettopp møtt Ole Ivars – heltene som står over Gud i hennes verden – og lykken var ubeskrivelig.

Samtalen glir over i tanker om livet og konsekvenser av valgene vi tar. Faren forteller med engasjement og kjærlighet om sine forventninger til datterens liv – han håper hun finner noe meningsfullt å gjøre på dagtid, at hun får en fritid med innhold og at hun omgås mennesker som bryr seg om henne. Vi enes om at i Norge vil hun mest sannsynlig lykkes.

Plutselig innser vi hvor vi sitter. Det er ikke mennesker med Downs syndrom i fengsel – de er født normale. Forutsetningene var der. Basert på valg de innsatte har tatt, sitter de nå avstengt fra så banale ting som å kjøpe seg en is, legge seg når de vil eller nyte nordlyset fra en avsides fjellkrok. Valgene kan være situasjonsbestemt eller påvirket av venner, men de er av samfunnet stemplet som feil. Man kan jo lure på om de har en meningsfull hverdag? En fritid med mening? Noen som bryr seg? Osv. Mange har sikkert det, likevel gjør de fatale valg.

Mennesker med funksjonshemminger har færre valg, flere er involvert i deres valg og sannsynligheten for feil valg er kanskje mindre. Jeg vet ikke, men tror det.

Det kommer en grøssning med tanke på at mine 4 barn skal få venner og gjøre egne valg, før jeg lander i virkeligheten igjen. Moren er ferdig med å fortelle om West syndrom.

“Hmm, han vil jo være i babystadiet litt lengre enn andre. Det kan jo sees på som positivt” sier jeg

“Sant nok” Lyser moren opp.

«… og han vil aldri havne i fengsel»

Nytt skarp velfortjent skråblikk fra mor. Hun får forklaringen, og smiler igjen.

Tassen gir fra seg en lyd. I søvne vrir han seg i ullposen, men idet moren stryker han på kinnet og han smiler fra øre til øre. Ansiktet stråler om kapp med høstsolen, før en flott mor triller videre med sin like flotte sønn.

Meningen er ikke å glorifisere livet med et annerledes barn, for det er mange tunge stunder. Men kanskje kan de vise et perspektiv ved livet – det er ikke hvilke forutsetninger du er født med inn i denne verden som avgjør om du blir lykkelig, men om du utsettes for rett type kjærlighet og blir i stand til å ta gode valg for framtiden.

God helg

Reklamer

Det er juni, snart skoleslutt og jeg står i vaskerommet. I det den tyske ingeniørkunsten av en vaskemaskin pumper ut vannet, høres en lyd som ikke er bra:

Sluken klukker. Akkurat som de små vannfylte leirfigurene som mange har med seg som suvenirer fra det store utland, låter nå min sluk – klukk klukk klukk.

Jeg skjønner noe er galt, men middagen er klar og tiden er ikke der. Taco fortæres med mitt favorittilbehør – mais. Klukkingen er glemt og fryden senker seg.

Dagen etter er skoleavslutning for 10.klasse. Den feires med stiv snipp og kake. Tanken på ungdom som går videre i livet er en hyggelig tanke når man er nyvåken og går ned til kjøkkenet for å få morgenkaffe. Forbi gangen kjenner jeg et snev at kuskitlukt. Bonden må ha bommet med gjødslingen. Dette er jo en vår- eller høstaktivitet.

Klokka går og jobben kaller, springer gjennom gangen og kjenner den distinkte lukten. Går ut i bilen og innser at ute lukter det syrin. Skitluta er inne i min gang!

Alle fredelige stunder på jobb går tankene til lukten, og etter jobb er motivasjonen for salmiakkvask av gangen stor. Noen må ha dratt med seg litt dritt inn i gangen. Det går i en fei – gulv vegger og tak. Dessverre går ikke lukten bort. Demotivert går jeg ned i vaskekjelleren med bøtta.

Her er det ikke en eim – det er stank. En skikkelig odør ala ooo-jeg-dør-lukt. Ut av sluken har det kommet rikelig med brun grøt. På grunn av innslaget av mais er det ikke vanskelig å datere til gårdagens middag. Nå formet som Spania og ca 2 kvadratmeter stort på mitt vaskeromsgulv.

Gråten nær finner jeg fram kost, støvbrett, stakebånd og vannslange. Uten avløp må skiten skrapes opp og bæres ut i bøtter. Bilder fra oljesølkatastrofer streifer over netthinnen. Ingen sjøfugler er involvert – ennå.

Stakefjæra stappes i sluken og stopper et stykke inn, kommer seg ikke gjennom. Det dukker opp et halmstrå i sluket. Dette er rester fra kaninhold som ble avsluttet for over et halvt år siden. Tanken på at det antakelig fins årgangsforstoppelse i kloakken er skremmende.

Skoleavslutningen nærmer seg, men pluggen i røret gir seg ikke. Jeg innser at om man skulle rekke en dusj, så vil vannet komme opp av sluken og Spania vil gjenoppstå i min kjeller. UAKTUELT.

Det intensiveres med stakefjær og plutselig slipper pluggen. En merkelig massiv lyd – litt som når et rovdyr brøler, gyver gjennom rommet. Vannet siger igjennom, litt treigt, men nok til en dusj. Tidenes stressdusj, fem minutter for sen og uten rett kleskode, stiller man opp og ser at ungdommen går videre i livet.

Dagen etter har man fått tak i en høytrykkspyler med 10 meter «kloakkrenser». Kjempeverktøy sier utlåner. Man kobler til varmt vann, stapper slangen i det tette røret, starter maskineriet, drar slangen sakte ut og røret er speilblankt innvendig.

Modig stapper jeg slangen inn i sluken, fram til forstoppelsen og høytrykket slippes løs. Strålen forsvinner ikke inn i røret som i teorien. Den kommer i retur – som en Geysir på Island. Ut av sluken står en tykk søyle av damp, skit, halmstrå og mais. Fra inntatt fosterstilling kjenner jeg nå hvordan damp blir til regn og febrilsk forsøker jeg IKKE å tenke på hva regnet inneholder når det lander på meg.

Etter noen timers spyling av rør og like en minst like lang dusj etterpå, lover jeg at neste gang skal fagfolk inn. Her streifer en tanke meg – hvor mange av gårsdagens ungdommer kommer til å bli rørleggere?

Svaret er antakelig ingen.

I hele Nordland blir det utdannet mellom 15 og 18 rørleggere årlig. Man trenger ikke være god i samfunnsfag eller matematikk for å innse at dette er for få. Det er først når man forsøker å tukle med ting selv, som man innser hvilken innsikt fagfolk har som vi andre mangler.

Mitt bidrag til rekruttering er «Klem-en-rørleggerdag», de er nemlig verdt det!