Det er romjul, og ribbe med en bit svor nytes. Så smeller det. I munnen.
Jeg lukker øynene.
Jeg er tilbake som liten gutt sittende på et gjerde med føttene på gelendret til en lysegrønn lekehytte. Et større barn slår føttene unna og i løpet av et sekund og en halv salto senere, sitter framtennene i gelendret der føttene for et øyeblikk siden var.
Opphissede stemmer, tannlegen snakker strengt, mamma gråter, jeg gråter, en sprøyte stikkes i tannkjøttet. Femåringen husker ikke så mye mer, men kjenner angsten.
Jeg åpner øynene, husker redselen.
På tallerkenen ligger ribbesvor og biter av min venstre nedre jeksel. Hvorfor er det alltid slik at tenner velger å gå i stykker når tannlegene har stengt? Heldigvis er det ingen smerte.
Jeg lukker øynene igjen.
Tannlegen fra barneskolen dukker opp. En gammel mannlig russisk fribryter som elsket å vri hodet i merkelige posisjoner og stappe munne fulle av hårete, grove never, for så å toppe dette med dårlig bedøvelse, sug og tannlegebor.
Så kom vendepunktet. Sammen med ungdomsskolen, hormonene og nye hull, kom også en nyutdannet kvinnelig vakker tannlege. Tingen var ikke bare at hun ventet til bedøvelsen fungerte, men hun hadde sitt spesielle grep om pasienten.
Hun la armen ømt om ditt hode, klemte deg inn til hennes bryst og sa «gap opp». Det nærmeste en ung gutt ville komme et kvinnebryst på mange år. Dette snakket vi om da vi møttes på klassegjenforening 20 år etterpå, hvordan man gladelig gikk de 6 kilometerne for å havne under kvinnens arm, og hvordan INGEN gutter noen gang misset en tannlegetime på ungdomsskolen. De nå litt aldrende menn fikk alle det samme lykkelige smilet om munnen ved gjenkalling av minnet.
Aldri senere har man opplevd dette grepet hos en tannlege, og angsten ble borte.
Jeg åpner øynene
Angsten er tilstede. Tannlegestoler er på merkelig vis ukomfortable og komfortable samtidig. Kanskje er det at man fysisk ligger godt, men noe skal likevel bli ubehagelig? Helt ærlig er det lenge siden jeg hadde vondt HOS tannlegen. Før timen mens hullet plaget sinn og kropp, helt klart, men ikke under selve seansen. Frustrerende.
Inn kommer Maria, hyggelig som få, snakker om sine barn, mine barn, været og andre helt ufarlig ting. Det hyggelige tar plutselig bare masse plass – uhyggen forskyves. Det gapes – nervene er tilbake. Jeg skjønner ikke hvorfor de kommer. Vet at dette ikke kommer til å gjøre vondt. Maria trippelsjekker om jeg kjenner noe. Nei, ingen verdens ting føles, bortsett fra klumpen i magen.
Frustrert ligger man i en tannlegestol og grubler på hvilket stress som utløser angsten. Maria framstår som profesjonell stiller spørsmål og får velkjente «munnen-full- av utstyr-svar». «Det her er ingen problem, det kommer til å gå fort og bli bra» kvitrer hun.
Plutselig skjønner jeg det. Angsten heter økonomi. Tennene ryker alltid når det er for sent til å korrigere den økonomiske utfordringen. Denne gangen var det i jula, ETTER at julegaver og mat var kjøpt, neste gang er det ETTER at ferieturer er planlagt og bestilt, ETTER at bilen har vært på service, men FØR man har gjort opp kredittkortet. Sånt skaper en voksen manns frykt for tannlege.
Ute i bakgården kjenner jeg på følelsene: en munn bestående av fungerende tenner, ikke vondt, samt en hyggelig samtale. Innser at dette overgår det lille økonomiske tilbakeslaget. Ville jeg betalt mer i skatt for å slippe denne tannlegeskrekken? Helt klart! Min løsning er en ny konto og et eget trekk fra lønna. Ikke alle kan dette.
Jeg ser opp mot himmelen – blå, klar med noen få gjennomsiktige silkeskyer, sikkert 15 minus med litt vind rundt meg, men det hele fylles med lys. Sola er på vei.
Jeg lukker øynene og føler på lykken.