Mamma sa: «Spis noe annet enn salami…»

Når man gir kjæresten en billett til favorittartist Håkan Hellstøm, så må man være forberedt på å ta ansvar for hennes 4 barn, samt mine 4 og en hyggelig fyr fra Syria. Det er enkelt.

Det som ikke er enkelt, er telefonsamtalen med moren.:

– Kan ikke du få den eldste til å spise noe annet enn salami?

Utfordring tatt 🙂

1. Kartlegging:

Liker du Nugatti? – Ja

Liker du Sjokade? – Ja

Hva liker du mer? – Bacon

2. Bilder sier mer enn ord 🙂

Resultat :

Konklusjon – Nugatti, Sjokade og Mr Bacon er undervurdert!

Reklamer

 

Bare det er velskapt.

Det er oktober. Jeg er ute og rydder inn sommerutstyret som grill, trampoline og sykler – kjempekjedelig!

Forbi triller en av nabolagets nybakte mødre med et barn i vogna. Hun smiler og jeg benytter sjansen til å gratulere henne med den nyfødte. Jeg får et blikk og høflig forteller hun at barnet er 7 måneder. Jeg føler meg som en dinosaur – gammel og utdatert.

Hun letter på ullposen, fram kommer det et ansikt med bollekinn og blå lue. Det er få ting som er så søtt og uskyldig som sovende barn. Selv dinosaurer blir myke og ømme i blikket når de blir utsatt for disse små buddhaene.

“Sju måneder. Da vil han snart reise seg og sette en ny standard i huset. Barn under tre år har etter min oppfatning tendenser til å gjøre langt mer enn de har vett til å la være. Etter tre år går liksom ting mye greiere.”

Moren smiler – “Jeg tror ikke akkurat det vil bli slik. Han har West syndrom. Han er litt sen i utviklingen og har epileptiske anfall, men han vil mest sannsynlig lære seg å gå, bare litt senere enn andre”

Hjernen gjør et hopp i tid og sted som en film kommer en eldre samtale opp. Vi sitter på lunsjrommet i et fengsel. En av de ansatte har nettopp fortalt med stor iver og glede om sin datter som har Downs syndrom. Hun har nettopp møtt Ole Ivars – heltene som står over Gud i hennes verden – og lykken var ubeskrivelig.

Samtalen glir over i tanker om livet og konsekvenser av valgene vi tar. Faren forteller med engasjement og kjærlighet om sine forventninger til datterens liv – han håper hun finner noe meningsfullt å gjøre på dagtid, at hun får en fritid med innhold og at hun omgås mennesker som bryr seg om henne. Vi enes om at i Norge vil hun mest sannsynlig lykkes.

Plutselig innser vi hvor vi sitter. Det er ikke mennesker med Downs syndrom i fengsel – de er født normale. Forutsetningene var der. Basert på valg de innsatte har tatt, sitter de nå avstengt fra så banale ting som å kjøpe seg en is, legge seg når de vil eller nyte nordlyset fra en avsides fjellkrok. Valgene kan være situasjonsbestemt eller påvirket av venner, men de er av samfunnet stemplet som feil. Man kan jo lure på om de har en meningsfull hverdag? En fritid med mening? Noen som bryr seg? Osv. Mange har sikkert det, likevel gjør de fatale valg.

Mennesker med funksjonshemminger har færre valg, flere er involvert i deres valg og sannsynligheten for feil valg er kanskje mindre. Jeg vet ikke, men tror det.

Det kommer en grøssning med tanke på at mine 4 barn skal få venner og gjøre egne valg, før jeg lander i virkeligheten igjen. Moren er ferdig med å fortelle om West syndrom.

“Hmm, han vil jo være i babystadiet litt lengre enn andre. Det kan jo sees på som positivt” sier jeg

“Sant nok” Lyser moren opp.

«… og han vil aldri havne i fengsel»

Nytt skarp velfortjent skråblikk fra mor. Hun får forklaringen, og smiler igjen.

Tassen gir fra seg en lyd. I søvne vrir han seg i ullposen, men idet moren stryker han på kinnet og han smiler fra øre til øre. Ansiktet stråler om kapp med høstsolen, før en flott mor triller videre med sin like flotte sønn.

Meningen er ikke å glorifisere livet med et annerledes barn, for det er mange tunge stunder. Men kanskje kan de vise et perspektiv ved livet – det er ikke hvilke forutsetninger du er født med inn i denne verden som avgjør om du blir lykkelig, men om du utsettes for rett type kjærlighet og blir i stand til å ta gode valg for framtiden.

God helg

 

Klem en rørleggerdag

Det er juni, snart skoleslutt og jeg står i vaskerommet. I det den tyske ingeniørkunsten av en vaskemaskin pumper ut vannet, høres en lyd som ikke er bra:

Sluken klukker. Akkurat som de små vannfylte leirfigurene som mange har med seg som suvenirer fra det store utland, låter nå min sluk – klukk klukk klukk.

Jeg skjønner noe er galt, men middagen er klar og tiden er ikke der. Taco fortæres med mitt favorittilbehør – mais. Klukkingen er glemt og fryden senker seg.

Dagen etter er skoleavslutning for 10.klasse. Den feires med stiv snipp og kake. Tanken på ungdom som går videre i livet er en hyggelig tanke når man er nyvåken og går ned til kjøkkenet for å få morgenkaffe. Forbi gangen kjenner jeg et snev at kuskitlukt. Bonden må ha bommet med gjødslingen. Dette er jo en vår- eller høstaktivitet.

Klokka går og jobben kaller, springer gjennom gangen og kjenner den distinkte lukten. Går ut i bilen og innser at ute lukter det syrin. Skitluta er inne i min gang!

Alle fredelige stunder på jobb går tankene til lukten, og etter jobb er motivasjonen for salmiakkvask av gangen stor. Noen må ha dratt med seg litt dritt inn i gangen. Det går i en fei – gulv vegger og tak. Dessverre går ikke lukten bort. Demotivert går jeg ned i vaskekjelleren med bøtta.

Her er det ikke en eim – det er stank. En skikkelig odør ala ooo-jeg-dør-lukt. Ut av sluken har det kommet rikelig med brun grøt. På grunn av innslaget av mais er det ikke vanskelig å datere til gårdagens middag. Nå formet som Spania og ca 2 kvadratmeter stort på mitt vaskeromsgulv.

Gråten nær finner jeg fram kost, støvbrett, stakebånd og vannslange. Uten avløp må skiten skrapes opp og bæres ut i bøtter. Bilder fra oljesølkatastrofer streifer over netthinnen. Ingen sjøfugler er involvert – ennå.

Stakefjæra stappes i sluken og stopper et stykke inn, kommer seg ikke gjennom. Det dukker opp et halmstrå i sluket. Dette er rester fra kaninhold som ble avsluttet for over et halvt år siden. Tanken på at det antakelig fins årgangsforstoppelse i kloakken er skremmende.

Skoleavslutningen nærmer seg, men pluggen i røret gir seg ikke. Jeg innser at om man skulle rekke en dusj, så vil vannet komme opp av sluken og Spania vil gjenoppstå i min kjeller. UAKTUELT.

Det intensiveres med stakefjær og plutselig slipper pluggen. En merkelig massiv lyd – litt som når et rovdyr brøler, gyver gjennom rommet. Vannet siger igjennom, litt treigt, men nok til en dusj. Tidenes stressdusj, fem minutter for sen og uten rett kleskode, stiller man opp og ser at ungdommen går videre i livet.

Dagen etter har man fått tak i en høytrykkspyler med 10 meter «kloakkrenser». Kjempeverktøy sier utlåner. Man kobler til varmt vann, stapper slangen i det tette røret, starter maskineriet, drar slangen sakte ut og røret er speilblankt innvendig.

Modig stapper jeg slangen inn i sluken, fram til forstoppelsen og høytrykket slippes løs. Strålen forsvinner ikke inn i røret som i teorien. Den kommer i retur – som en Geysir på Island. Ut av sluken står en tykk søyle av damp, skit, halmstrå og mais. Fra inntatt fosterstilling kjenner jeg nå hvordan damp blir til regn og febrilsk forsøker jeg IKKE å tenke på hva regnet inneholder når det lander på meg.

Etter noen timers spyling av rør og like en minst like lang dusj etterpå, lover jeg at neste gang skal fagfolk inn. Her streifer en tanke meg – hvor mange av gårsdagens ungdommer kommer til å bli rørleggere?

Svaret er antakelig ingen.

I hele Nordland blir det utdannet mellom 15 og 18 rørleggere årlig. Man trenger ikke være god i samfunnsfag eller matematikk for å innse at dette er for få. Det er først når man forsøker å tukle med ting selv, som man innser hvilken innsikt fagfolk har som vi andre mangler.

Mitt bidrag til rekruttering er «Klem-en-rørleggerdag», de er nemlig verdt det!

 

Livsmålet ditt?

De fins to grupper mennesker som ikke har sex – dine foreldre og dine barn.

Jeg skal holde kurs. I salen sitter det ca 40 ny våkne videregående elever, flest unge menn, få kvinner. Noen sitter som tente lys, andre hører heller på Ole Lukkøye.

Dagens utfordring er å få søknad og CV til å beskrive HELE deg slik at en arbeidsgiver har et mentalt bilde av deg når papirene legges vekk. Dine gode og ikke fullt så gode sider, skal formuleres på en måte som selger deg. Få fram motivasjonen for akkurat denne jobben! Hva arbeidsgiver får når du blir ansatt? Et arbeidsforhold inneholder også deg som person, og derfor må du si litt om deg selv og hva du driver med. Perspektiv er viktig, mål for livet.

Hva er så livsmålet ditt? Spørsmålet blir stilt.

Første bølge av svar fra de unge er penger – mye penger. Videre samtale viser at bruken av midlene er oppløftende. De fleste vil flytte hjemmefra. Jeg spør om de vasker, lager mat, rydder, bruker vaskemaskin og en ide om hva økonomi er. Blikkene flakker, noen smiler, andre ser ut som merkelige spørsmålstegn med munnen halvåpen og et relativt tomt blikk – nesten litt i sjokk.

Jeg tør ikke si støvsugerposer. Det sammensatte ordet ville satt noen ut resten av dagen.

«MAMMA» er løsningen på alles daglige utfordringer.

Utfordringen er jo at hun absolutt ikke skal med på flyttelasset. Her skiller salen seg mellom unge menn og kvinner. Damene melder seg nå litt ut, mens unge menn nå deltar mer enn ivrig. De ser absolutt for seg å få en samboer i sin bolig. Flere gliser nå så stort at de får hårdotter i munnvikene. I utgangspunktet er det ikke nøye om hun har jobb da blir det mer tid i heimen og til hjemmekos.

Det vil si – vedlikehold av denne damen er IKKE gratis. Frisørbesøk kommer glatt på et par tusen, klær må skiftes ut, sminke og andre dameting. Det må investeres mer i innbo enn stigmatiserte single menn ville gjort. Innbo må stå i stil til damen!

Dette blir dyrt. Praktiske menn i salen innser at hun må ha inntekt.

Men bør hun fortsatt lage mat? Vaske klær? Være økonomisk selvbærende? Ha et blikk for hete stunder? Mennene er på sporet igjen. Bildene formelig ruller over netthinnen til denne delen av salen.

Hunnkjønnene har på dette tidspunkt et kroppspråket som er klart: det himles med øynene, rynkes i pannen og med særdeles skarpe blikk sier de alt. Hadde man spurt kvinnene om hva som var galt ville de svart «INGENTING!». Ett ord erfarne menn frykter.

Neste spørsmål er om disse unge ivrige menn er villig til å gifte seg med denne damen. Det nikkes på grensen til nakkeskader – bryllupsnatta formelig topper et rosenrødt bilde.

Blikket mitt farer over salen, jeg har alles oppmerksomhet:

«DERE ØNSKER ALTSÅ Å GIFTE DERE MED EN YNGRE VERSJON AV DERES MOR?»

Salens roller er ombyttet – flere håpefulle menn får måpende blikk og er dratt ut i sjokk – glansbilder er revet i stykker og våte dagdrømmer blitt til mareritt. Andre smiler. Latteren i salen kommer fra kvinnene, liggende og pekende på et par av de røde måpende unge menn som helst vil dø av bildene de har i hodet.

Her kommer kanskje et livsmål – ikke skaff deg drømmepartneren, men vær en.

Til foreldre – lær barna å takle situasjoner og ta sin del av oppgavene, ærlighet og respekt, at det ikke er forskjell på jobb, skole og hjemme i så henseende.

Mitt livsmål? Gjøre denne jobben rett så ungene flytter hjemmefra. God helg!

 

En liten time nær paradis

Det er jo med litt dobbeltsidighet man drar til Helland – det er en flott turplass samtidig som det er er av kommunens gravplasser, nært paradis på flere plan.

 

Flere har jo lagt sin elsk på dette stedet, og jeg tror noen en gang har vist sin elsk med å lage dette hjertet – trampet i snø, og når vinden har blåst løssnøen bort, er det bare fotavtrykkene igjen. Vakkert 🙂

Hva gjør man så i fjæra?
Jo, man lager bål. Det er ett eller annet med fyringen gir en ro. Et bål kan man bare sitte å glo i – tankene strømmer på og man blir ettertenksom. Ofte lurer jeg på hvor mange generasjoner som har sittet sånn apatisk og stirret i flammene, og lurt på hvor mange genereasjoner før dem som har sittet på samme vis. Jeg tror det er mange

Det var fullt i speideren da jeg var liten. Kreativiteten for å få fyr er stor, men ikke faglig sterk. Når sannheten skal fram var det fyrstikkene til Maja som reddet bålet, kombinert med heftige mengder tennvæske. Butangass som gassbrenneren går på, fungerer nemlig ikke rundt null grader. Selve bålplassen ble dandert med store isflak.

Marsmellow

Dette er en oppfinnelse fra slutten av 1800-tallet. Produsert på en patentert måte siden 1948. Ungene gir blanke i dens historie, men liker å grille dem. Best er når den er lysbrun på utsiden og helt myk på innsiden. Jeg har møtt mennesker som ikke har smakt denne søte delikatessen – men de er i mindretall.

Adam forsøkte seg med et alternativ som helt klart skal gjentas – kandiserte epler med kanel. Man blander sukker og kanel i en pose, har med seg epler – Adam hadde med seg epledeler og kniv, og jeg tror de ferske skrellede eplebitene festet sukker og kanel bedre enn om de hadde vært ferdigskrelt hjemme.

Selvsagt ble det en konkurranse mellom de to leire:

Vinneren er fortsatt ikke helt avgjort, men stekt marshmellows dyppet i kanel og sukker ledet da den ble dømt ut for doping. Det fins faktisk grenser for sukker mengder.

Legge merke til at man kan steke både epler og sukkerklup på gassblåser. Det er lettere å kontrollere, samt at resultatet ble supert.

Selv om det er februar, så var vårfølelsen der. Is og stein er fasinerende?

Så gikk sola ned. Motivet er ett av de mest fotograferte motivene i nord, og det er en ting å si:

Man må ha vært der for å skjønne det..

 

 

 

Tannlegeskrekk

Det er romjul, og ribbe med en bit svor nytes. Så smeller det. I munnen.

Jeg lukker øynene.

Jeg er tilbake som liten gutt sittende på et gjerde med føttene på gelendret til en lysegrønn lekehytte. Et større barn slår føttene unna og i løpet av et sekund og en halv salto senere, sitter framtennene i gelendret der føttene for et øyeblikk siden var.

Opphissede stemmer, tannlegen snakker strengt, mamma gråter, jeg gråter, en sprøyte stikkes i tannkjøttet. Femåringen husker ikke så mye mer, men kjenner angsten.

Jeg åpner øynene, husker redselen.

På tallerkenen ligger ribbesvor og biter av min venstre nedre jeksel. Hvorfor er det alltid slik at tenner velger å gå i stykker når tannlegene har stengt? Heldigvis er det ingen smerte.

Jeg lukker øynene igjen.

Tannlegen fra barneskolen dukker opp. En gammel mannlig russisk fribryter som elsket å vri hodet i merkelige posisjoner og stappe munne fulle av hårete, grove never, for så å toppe dette med dårlig bedøvelse, sug og tannlegebor.

Så kom vendepunktet. Sammen med ungdomsskolen, hormonene og nye hull, kom også en nyutdannet kvinnelig vakker tannlege. Tingen var ikke bare at hun ventet til bedøvelsen fungerte, men hun hadde sitt spesielle grep om pasienten.

Hun la armen ømt om ditt hode, klemte deg inn til hennes bryst og sa «gap opp». Det nærmeste en ung gutt ville komme et kvinnebryst på mange år. Dette snakket vi om da vi møttes på klassegjenforening 20 år etterpå, hvordan man gladelig gikk de 6 kilometerne for å havne under kvinnens arm, og hvordan INGEN gutter noen gang misset en tannlegetime på ungdomsskolen. De nå litt aldrende menn fikk alle det samme lykkelige smilet om munnen ved gjenkalling av minnet.

Aldri senere har man opplevd dette grepet hos en tannlege, og angsten ble borte.

Jeg åpner øynene

Angsten er tilstede. Tannlegestoler er på merkelig vis ukomfortable og komfortable samtidig. Kanskje er det at man fysisk ligger godt, men noe skal likevel bli ubehagelig? Helt ærlig er det lenge siden jeg hadde vondt HOS tannlegen. Før timen mens hullet plaget sinn og kropp, helt klart, men ikke under selve seansen. Frustrerende.

Inn kommer Maria, hyggelig som få, snakker om sine barn, mine barn, været og andre helt ufarlig ting. Det hyggelige tar plutselig bare masse plass – uhyggen forskyves. Det gapes – nervene er tilbake. Jeg skjønner ikke hvorfor de kommer. Vet at dette ikke kommer til å gjøre vondt. Maria trippelsjekker om jeg kjenner noe. Nei, ingen verdens ting føles, bortsett fra klumpen i magen.

Frustrert ligger man i en tannlegestol og grubler på hvilket stress som utløser angsten. Maria framstår som profesjonell stiller spørsmål og får velkjente «munnen-full- av utstyr-svar». «Det her er ingen problem, det kommer til å gå fort og bli bra» kvitrer hun.

Plutselig skjønner jeg det. Angsten heter økonomi. Tennene ryker alltid når det er for sent til å korrigere den økonomiske utfordringen. Denne gangen var det i jula, ETTER at julegaver og mat var kjøpt, neste gang er det ETTER at ferieturer er planlagt og bestilt, ETTER at bilen har vært på service, men FØR man har gjort opp kredittkortet. Sånt skaper en voksen manns frykt for tannlege.

Ute i bakgården kjenner jeg på følelsene: en munn bestående av fungerende tenner, ikke vondt, samt en hyggelig samtale. Innser at dette overgår det lille økonomiske tilbakeslaget. Ville jeg betalt mer i skatt for å slippe denne tannlegeskrekken? Helt klart! Min løsning er en ny konto og et eget trekk fra lønna. Ikke alle kan dette.

Jeg ser opp mot himmelen – blå, klar med noen få gjennomsiktige silkeskyer, sikkert 15 minus med litt vind rundt meg, men det hele fylles med lys. Sola er på vei.

Jeg lukker øynene og føler på lykken.

 

 

Lekesloss aldri på kjøkkenet

for da kan din sønn snuble og ramle på oppvaskmaskin døren.
Sønnen vil gråte fordi det gjør ondt.
Kona skjeller deg ut for at dere leker på kjøkkenet.
Døra til oppvaskmaskinen blir slått skjev.
Oppvaskmaskinen fungerer ikke
Når du forsøker å reparere døra innser du at det er en grunn til at ingeniører jobber med slikt.
Ingeniører bruker veldig sterke fjærer for å få døra til å lukke seg lett.
Disse hengslene spretter kjempelett sammen nå du fjerner døra.
Har du da tommelen i veien for hengslene får du et kjempehakk i tommelen.
Det er vanskelig å reparere en oppvaskmaskin med en hånd.
Hvis din sønn henter plaster er han like opptatt av at det blør masse som at en oppvaskmaskin har mye rart i døra.
Får plaster.
Får reparert dør.
Er fortsatt skeptisk til fjærbelastede dører.
Skal aldri mer lekeslåss på kjøkken.
Vaffal ikke med oppvaskmaskindøra åpen.